Slaget i Hafrsfjord: Rikssamlingen må markeres i 2022 – og deretter hvert 50 år!

KRONIKK: En markering av slaget i Hafrsfjord hvert 50. år vil tjene til at hver generasjon får et nært forhold til Norges tilblivelse og utvikling – i spennet i tid mellom slaget i Hafrsfjord og eidsvollsmennene i 1814.

Publisert: Publisert:

Det går en linje fra slaget i Hafrsfjord (tegnet av Erik Werenskiold) og Harald Hårfagres rikssamling til grunnlovsforsamlingen i 1814 (malt av Oscar Arnold Wergeland) – og her har historien noe å fortelle oss om forutsetningene for vårt samfunn og fellesskap i dag. Det bør vi markere. Foto: Pål Christensen

Debattinnlegg

  • Christian Anton Smedshaug
    Forfatter, dr. scient., daglig leder i AgriAnalyse
  • Torgrim Titlestad
    Professor dr.philos, leder for Saga Heritage Foundation

Da høvdingen Harald Hårfagre vant slaget i Hafrsfjord mot høvdinger fra Sørvestlandet, Agder, Telemark og Vesterhavsøyene, var det starten på det norske riket og vårt kongedømme. Dette var den siste avgjørende konfrontasjonen som innbar samling av det området som bar navnet Norveg (Norðweg), eller Nordmannaland (Norðmanna land), nordmennenes land. Navnet er kjent fra Ottar fra Hålogaland, som en gang etter 870 fortalte om landet til kong Alfred av Wessex. Dette slaget står som en bauta i historien om tilblivelsen av Norge. Men selv om Harald Hårfagre da samlet Norge mer eller mindre fra Viken til nord i Hålogaland, var riket langt fra konsolidert, og det var utsatt for splittelser og strid i lang tid framover.

Hafrsfjord-slaget fikk store følger

Slaget stod tidlig i vikingtiden (793–1066), antakeligvis ca. 872. Tidspunktet er rimelig, ikke minst ut fra at danene i årene 869–874 hadde store hærtog på de britiske øyer og da var mindre i stand til å forsvare sine interesser i det norske området, der de hadde stor innflytelse før dette. Men fra ca. 870 ble Hårfagre-ætten etablert som norsk kongeslekt. Etter 965 søkte danene igjen, med bruk av ladejarlene som motvekt mot Hårfagre-ætten, herredømme over det som var blitt Norge.

En annen del av tidfestingen av slaget i Hafrsfjord er knyttet til landnåmet på Island. En rekke bønder og stormenn valgte å forlate landet da Harald Hårfagre vant. De fleste dro til Island, og et par år etter Hafrsfjord, ca. 874, startet det islandske låndnåmet med Ingolv Arnarson fra Sunnfjord, som den første landnåmsmann. Landnåmet er grundig fremstilt gjennom Landnåmsboken (Landnåmabok), slik norrøn historie er det gjennom sagaene.

Det er antatt at nær 10.000 mennesker utvandret til Island gjennom de neste femti år. Etter landnåmstiden på Island (874–930), ble Alltinget i 930 opprettet, som verdens første nasjonalforsamling, modellert etter det norske tingsystemet, og det ble et samfunn uten konge. Dermed ga slaget i Hafrsfjord opphav til både den islandske fristaten og det norske kongedømmet.

Men lenge før Islands bosetning hadde vikinger fra ulike deler av Norge, med hovedvekt på Sørvestlandet, plyndret og senere bosatt seg på øyene i vest. Norske vikinger bosatte seg på vesterhavsøyene fra 800-tallet og framover. Det er godt dokumentert at det har vært lange forbindelser før 872 mellom dagens Rogaland og området i vest. Derfor er det også allment antatt at det kom vikinger fra det norskdominerte kongeriket under Olav Kvite av Dublin for å kjempe mot Harald Hårfagres rikssamlingsforsøk (irsk datering 871).

Norges rikssamling lå i forkant av en europeisk utvikling som skjøt fart utover på 900- og 1000-tallet. Det engelske riket fører sin begynnelse tilbake til kong Adalstein (Athelstan), som samlet en del av smårikene i Vest-England rundt 930. Så følger Danmark i 965, og Sverige ca. år 1000.

Den store sammenhengen

Nå har ikke historien siden rikssamlingen vært en rettlinjet vei til selvstendighet og velstand. Tvert om, norsk historie viser at Norge har levd i spennet mellom selvstendighet og union/fremmedstyre, og da særlig i forhold til Danmark, og senere Sverige. Vår felles historie må sees i spennet mellom rikssamlingen i Hafrsfjord, kristningen i etterkant av slaget på Stiklestad i 1030 og grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll i 1814.

Vi kan ikke forstå det store veiskillet på Stiklestad, med en styrket norsk kongemakt og kristendommens gjennombrudd, uten å skjønne den rikssamlingsprosessen som ble igangsatt i Hafrsfjord. Det senere store skillet – i 1814, da vår grunnlov ble kjempet fram – skjedde ikke minst som følge av det gamle fellesskapet man følte i kongeriket Norge, til tross for at kongens København hersket over de to unionsrikene fra reformasjonen i 1537 til 1814. Vår grunnlov er nå den nest eldste fungerende i verden, etter den amerikanske.

Viktig med fast markering

En markering av slaget i Hafrsfjord hvert 50. år tjener til at hver generasjon får et nært forhold til Norges tilblivelse og utvikling, og gir oss en mulighet til å reflektere over vår historie og forutsetningene for vårt samfunn og fellesskap. Et godt organisert jubileum med stor folkelig deltakelse og engasjement, basert på de gode erfaringene med 2014-jubileet, vil gi kunnskap og stolthet over fellesskapet i det som sannsynligvis er Europas eldste rikssamling, med en unikt framstilt historie gjennom sagaene.

1000-årsmarkeringen av slaget på Stiklestad i 2030 er allerede under planlegging. 1150-årsjubileet for rikssamlingen vil være en god og nødvendig forutsetning for dette.

Les også

Et stort skritt nærmere jubileumsfest i Hafrsfjord i 2022

Les også

Endre Elvestad: «Når forskning på slaget i Hafrsfjord skjer alle andre steder enn på UiS og ved byens museer, viser det en institusjonell handlingslammelse»


Les også

Håkan Peterson: «Vikingtiden er oppskrytt, formidlingen av høvdinger, slag og havreiser må vike for kunnskap»

Les også

Torgrim Titlestad: «Vikingtiden og slaget i Hafrsfjord – uten betydning for Norge?»

Les også

Ole Madsen: «Formidling av vikingtiden bør håndteres av få, sterke fagmiljøer»


Publisert: