Læreres mange roller i lek og undervisning

SKOLE: Barn kan lære mye når de leker, men leken kan ikke være full av læringsmål. Hva blir da lærernes rolle i leken?

Denne artikkelen er over fire år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Skolehverdagen til de yngste elevene er blitt aktualisert gjennom Stortingets ønske om å evaluere seksårsreformen. I den forbindelse har jeg ytret meg om forholdet mellom lek og undervisning for de yngste. Jeg har hatt en meningsutveksling med Per Henning Uppstad og Bente Rigmor Walgermo ved Lesesenteret om hvorvidt det kan være fornuftig å skille mellom lek og undervisning i skolen. Jeg mener at uklare skiller fort kan komme til å gjøre barns lek mindre verdifull for barna. Men her er vi uenige.

Uenighet er fruktbart og debatt er givende, men jeg liker ikke at mine meningsmotstandere tillegger meg argumenter jeg aldri har framsatt. Uppstad og Walgermo hevder at jeg ønsker å reformere førsteklasse med utgangspunkt i friminuttene, og at min definisjon av lek utelukker aktiv deltagelse fra voksne. Ingen av disse standpunktene finnes det dekning for i mine tidligere tekster, verken kronikken i VG eller innlegget i Stavanger Aftenblad. Jeg leser dette som stråmannsargumentasjon.

En ny filosofi?

Mine meddebattanter etterlyser en ny filosofi for forholdet mellom undervisning og lek, men for meg er det uklart hvilken filosofi som skal erstattes, og hva den nye består i. Men jeg ser at forfatterne etterlyser mer av barns initiativ, og det gjør meg håpefull. For det er nettopp barneperspektivet jeg er opptatt av å verne om. I min kronikk i VG viser jeg til FNs vurdering av at barns rett til lek er truet i våre vestlige samfunn. Det er en tendens til å beslaglegge stadig mer av barns tid til aktiviteter med pedagogiske mål og voksen kontroll. Dette er i strid med intensjonen i barnekonvensjonen.

Mange av de tiltakene som søker å oppheve skillet mellom lek og undervisning, har gitt barn mindre kontroll og mindre initiativ. Et eksempel er at «skolefritidsordningen» mange steder er blitt til «aktivitetsskole». I barnehagen er det lansert et førskoleprogram under tittelen «lekbasert læring», og også dette fortrenger barns initiativ og kontroll over leken. Tendensen er at mer av barnas tid styres inn mot læringsmål som er definert av pedagogen.

Jeg tror ikke barns lek kan være full av pedagogiske intensjoner, og samtidig ivareta den viktige funksjonen som lek har i barns liv.

Kvalifisering, sosialisering og danning

Uppstad og Walgermo sier at vi nok er uenige om mer enn hvilke ord vi skal bruke, og det tror jeg er riktig. Kanskje er vi også uenige om hva som er «god skole». Jeg mener at all god utdanning skal bidra til kvalifisering – til læring som barn og unge vil ha bruk for i framtida. Samtidig skal god utdanning bidra til sosialisering inn i et fellesskap, og til barns danning. Dette forutsetter, slik jeg ser det, at skolen har respekt for barndommens egenverdi og for det livet barn lever her og nå. Barns lek bringer mening, livsmestring og vennskap inn i barns liv. Leken er nødvendig for både sosialisering og danning.

Kanskje det som Uppstad og Walgermo (litt nedlatende?) kaller friminutt, bør sees på som elevers avgrensede mulighet til lek med egenverdi. Lek som er til for barns skyld – ikke for å bidra til et kompetansemål. Mange lekforskere vil hevde at aktiviteten ikke lenger er lek dersom målet er å øve på gangetabellen. Og det er en slik forståelse jeg slutter meg til.

Seks punkter

Så vil jeg, en gang for alle, avvise at jeg mener at lærere skal holde seg unna barns lek. Jeg vil også at lærere skal fortsette å utvikle sin undervisning – og at de absolutt skal gjøre dette på måter som ivaretar barns engasjement og initiativ. For tydelighetens skyld vil jeg avslutte med korte beskrivelser av hvordan jeg mener lærere kan jobbe med de yngste elevene. Listen er antakelig ikke uttømmende:

• Lærere kan bruke varierte undervisningsmetoder og undersøke hva slags metodikk som fenger barns oppmerksomhet og som skaper læring. I dette arbeidet kan barns lek helt sikkert være en viktig inspirasjonskilde, både for innhold og arbeidsmåter.
• Lærere kan gjøre lek og undervisning til tema i profesjonskollektivet. Diskutere de ulike aktivitetene opp mot læreplanens overordnede del, fagplanene og skolens praksis.
• Lærere kan legge til rette for et miljø, både ute og inne, som gjør det lett for barn å komme sammen i lek. Skoledagens organisering bør gi barn både kortere og lengre tidsrom hvor de kan leke for lekens skyld.
• Lærere kan innimellom ta seg tid til å observere barns lek. Dette vil gi kunnskap om barna, om deres trivsel, utvikling og relasjoner. Dette vil kunne gi verdifull kunnskap i planlegging av undervisning og i anti-mobbearbeidet.
• Når lærere ser at noen elever ikke inkluderes i lek, må de hjelpe barna inn i leken.
• Lærere kan også fra tid til annen delta i barnas lek, på barnas premisser. I noen tilfeller kan dette være viktig for å inkludere alle. Lærere bør anstrenge seg for å forstå hva barna selv ønsker med leken, og innta en rolle som ikke styrer og dominerer.