Den tredje flokken og døden

KRONIKK: Når du ikke vet hva du skal si til en som er blitt dødelig syk, er det nettopp det du skal si. Det gir den andre trygghet til å være åpen og ærlig tilbake.

Publisert: Publisert:

Lindrende behandling handler om mer enn smerter og død. Like vesentlig som å legge dager til livet, er det å gi liv til dagene. Foto: Scanpix

Debattinnlegg

Lars Helge Myrset
Institusjonsprest og regional medarbeider i Kompetansesenter i lindrende behandling, Helse Vest

I disse dager markeres Verdensdagen for lindrende behandling (World Hospice and Palliative Care Day). Lindrende behandling og omsorg er et fagområde i stadig utvikling. Her i vår region har kommunene de siste 10–15 årene arbeidet systematisk med å heve kompetansen hos personalet på dette området. Mange steder har kommunen etablert egne lindrende tilbud. Stavanger Universitetssjukehus (SUS) har også et palliativt (lindrende) senter som arbeider både innad på SUS og ut mot kommunene.

Eller det kan være samtaler om døden eller ønsket om en tur på hytta som blir det viktige.

Hva er viktig for deg?

Lindrende behandling er aktiv behandling, pleie og omsorg for alvorlig syke. Målet er best mulig livskvalitet for pasienten og pårørende. Oppmerksomheten rettes ikke primært mot sykdommen, men mot pasienten som person.

Et grunnleggende spørsmål blir: Hva er viktig for deg nå? Det som etterspørres, er den enkeltes erfaring og opplevelse. Det handler selvsagt om lindring av smerter og andre symptomer, men like gjerne om psykiske, sosiale og åndelige utfordringer. Noen ganger er det viktig å ta på alvor den sykes bekymring for familie, hus og hjem, andre ganger store spørsmål om håp og mening, eller det kan være samtaler om døden eller ønsket om en tur på hytta som blir det viktige. Like vesentlig som å legge dager til livet, er det å gi liv til dagene.

Den består av alle menneskene i den sykes og familiens omgivelser, naboer, venner, arbeidskamerater, fritidskamerater, ledere, trenere, lærere og mange andre.

Den tredje flokken

Slike utfordringer kan ikke helsearbeidere løse alene. Støtte fra familien er avgjørende, men også fra alle andre som befinner seg i den sykes omgivelser. Det er disse Per Fugelli kalte «den tredje flokken» i sin aller siste kronikk i Aftenbladet tidlig i august. Før han døde uttrykte han også stor glede over at dette ble valgt som overskrift til markeringen av Verdensdagen for lindrende behandling i vår region.

Fugelli omtaler de ulike flokkene rundt den syke. Den store flokken er velferdsstaten og helsevesenet. Den lille flokken er den nære familien som ingen andre kan erstatte. Men i tillegg finnes altså den tredje flokken. Den består av alle menneskene i den sykes og familiens omgivelser, naboer, venner, arbeidskamerater, fritidskamerater, ledere, trenere, lærere og mange andre.

Les også

Den tredje flokken

Hvordan ta kontakt

Svært mange av oss ønsker å være en støtte for mennesker som trenger oss. Men ofte blir vår egen usikkerhet et hinder. Hva skal jeg si? Hvordan ta kontakt? Hva kan jeg hjelpe med? Når passer det? Denne utryggheten har vi i oss selv, men vi har lett for å plassere den hos andre. Det blir lettere å tåle vår egen utrygghet hvis vi tenker at det er de andre som har et problem og ikke vi selv. Og så lager vi oss forestillinger om de andre, for eksempel at hun eller han sikkert helst vil være i fred. Jeg vil ikke trenge meg på. Jeg bør vente litt, gi dem tid eller finne en anledning der vi møtes på en naturlig måte.

Et godt råd er å ta kontakt tidlig. Vis at du er der og at du bryr deg. Ikke vent. Det blir ikke lettere i morgen. Kjenner du deg usikker, så vær ærlig om det også. Når du ikke vet hva du skal si, er det nettopp det du skal si. Det gir den andre trygghet til å være åpen og ærlig tilbake.

Noen ganger trer den tredje flokken i funksjon helt av seg selv. Naboer, venner og andre går over terskelen og tar kontakt på egen hånd. Men mange opplever å bli isolert når sykdom rammer. I en tid som vektlegger individets valg og muligheter, til dels på bekostning av sosial tilhørighet og ansvar for andre, er det behov for å mobilisere ressursene som ligger i at du og jeg ser menneskene rundt oss når livet blir krevende.

Denne erkjennelsen har internasjonalt blant annet ledet til etablering av bevegelsen «Compassionate communities», som har sitt utspring i Australia og på de britiske øyer. Målet er å legge til rette for at mennesker kan ha en best mulig livskvalitet i sitt lokalmiljø, til tross for livstruende sykdom. På en systematisk måte vil man gi folk mulighet og ferdigheter til å være og gjøre noe for andre, gjennom omsorg for den syke, støtte til pårørende eller til etterlatte etter dødsfall.

Omsorg ved livets slutt handler mye mer om livet enn om døden.

Hvem kan hjelpe?

Også her hjemme fins det organisasjoner som tar tak i slike utfordringer. Kreftomsorg Rogaland driver et bredt arbeid, bl.a. for å støtte opp under barn og unge som er rammet av kreft, enten selv eller i nær familie. Et viktig element i dette er veiledning og kompetansehevende tiltak for voksne som møter barn og ungdom i skole, barnehage og fritidsaktiviteter. Vi har også Kreftforeningen, som i kampanjen «La meg hjelpe» gir konkrete tips til hva du og jeg kan gjøre når noen i våre omgivelser rammes av alvorlig sykdom. På nettstedet www.lameghjelpe.no kan folk få det lille puffet som trengs for å ta det første avgjørende steget.

«Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve», har den svenske forfatteren Per Olov Enquist så viselig sagt. I det perspektivet handler omsorg ved livets slutt mye mer om livet enn om døden. Verdensdagen for lindrende behandling vil peke på at du og jeg kan gjøre en forskjell for den som ennå en tid skal leve.


Les også

Solveig er død – vant livet hver dag

Les også

Kreftpris for åpenhet


Publisert: