Trakassering har alltid skjedd i Forsvaret, godt at vi har nå har kvinner som tør å gi beskjed

Jeg har med interesse fulgt sakene om mobbing, trakassering maktovergrep i Forsvaret. Ord som ukultur og krise brukes om hverandre i debatten om hva som være galt. Hva legger vi egentlig i ordene ukultur og krise?

Da jeg avtjente verneplikten på 70-tallet våget jeg ikke å varsle om trakassering av nyankomne rekrutter. Hvem tør varsle om ukultur nå? Jo, de noen menn kaller «det svake kjønn». Takk, kvinner for at dere tør.
  • Arild Eide
    Sandnes
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Mediesakene om Forsvaret viser at de som har varslet, ikke har blitt hørt eller ivaretatt. Saker har ikke blitt behandlet godt nok, eller i det hele tatt. Mange vet ikke hvordan de skal varsle.

Hvordan vi definerer ukultur henger sammen med hva vi mener er kultur, det samme gjelder for ordet krise. Hva er en krise? Svarene vi har på disse spørsmålene har mye å si for løsningene vi finner på problemene.

Kultur finnes det riktignok mange definisjoner på, men vi kan allikevel si at:
Kultur er langvarige tradisjoner, normer og regler, som innebærer handlemåter og vaner, som er lært og ikke medfødt. I dagligtalen sier vi gjerne at det er noe som « sitter i veggene». Krise derimot, handler om noe som skjer akutt, et vendepunkt og plutselig forandring, enten til det bedre eller til det verre.

Mobbing i Forsvaret er ikke nytt

Pågående, ulne svar fra forsvarstopper, virker til å være preget av et ønske om å unngå å beskrive den aktuelle situasjonen for ukultur. Hvorfor?
Etter min mening er det åpenbart fordi det ville være atskillig enklere å sette inn tiltak med kriseintervensjoner, enn å jobbe langsiktig
med en ukultur som har utviklet seg i et rimelig lukket system gjennom generasjoner, preget av menn med personlighetstrekk som passer i krig. Jeg vil i tillegg tro at det sitter lenger inne å innrømme atskillig mer fundamentale problemer enn bare en krise.
Mobbing og trakassering i Forsvaret er ikke noe nytt. Min erfaring fra Forsvaret, stammer fra førstegangstjeneste på midten av 70- tallet. Da var det en tradisjon at nyankomne soldater, som ble kalt for «blodgutter», ble plaget av selvutnevnte «veteraner», det vil si de som hadde vært inne og avtjent verneplikten i ni måneder eller mer. Disse valgte seg imellom en «veteransjef», som innkalte til møter, hvor det ble diskutert forskjellige måter å plage utvalgte nyankomne på. En metode var å vanne vedkommendes seng med en bøtte vann. Ingen meldte fra om dette, heller ikke jeg. Antakelig visste befalet om det, men hadde sine grunner til ikke å gjøre noe med det.

Hurra for kvinnene som tør!

Kultur, eller bare forbigående krise? Vel, selv tenkte jeg nok at det var nytteløst å melde fra, i et makthierarki som var preget av kommunikasjon nedover, ledere som var uinteressert i å lytte til individer de hadde erstattet navnene til med et nummer. Vi skulle holde kjeft og utføre ordre.
Nå er det i hvert fall noen som varsler. Hurra for det! Noe må tydeligvis ha beveget seg i riktig retning. Og hvem er så heltene som tør? Jo, de som har blitt kalt «det svake kjønn» av menn! Jeg er imponert. Kvinner i Forsvaret gir håp for fremtiden.
Ifølge forsvarsministeren er det krise nå, de jobber med saken, men at Forsvaret er en trygg arbeidsplass for kvinnelige rekrutter. Betryggende?
Nei, jeg vet ikke helt.

Publisert: