Domkirken har vært i endring i tusen år, da kan den vel endres litt til?

DEBATT: Arbeidet med Domkirken går fremover. Nå skal gulvet i kirka komme på plass igjen. Dessverre vil gulvet fremdeles ha høydeforskjeller som gjør det krevende for mennesker med funksjonsnedsettelser.

Det kan synes som Domkirkens ledelse og Riksantikvaren er mer opptatt av å beholde minnene om hvordan folk kom seg inn i kirken tidligere, enn hvordan flere skal kunne benytte kirken i fremtiden.
  •  Tomas Nesheim
    Nestleder i Funksjonshemmedes råd i Stavanger
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Kirken har ikke hatt et sammenhengende gulv, men gulv på fire forskjellige nivåer. Hittil har adgangen til de forskjellige nivåene vært løst med trapper. Dette er en løsning som utestenger mange fra å bruke kirken. Særlig personer som er avhengig av hjelpemidler som krykker, rullator eller rullestol, sliter med å kunne ta del i kirkens tilbud. Jeg har derfor, i min naivitet, trodd at høydeforskjellene nå ble løst med installasjoner som gjør Domkirken tilgjengelig for alle. Slik er det imidlertid ikke.

Gjør døren høy

Det kan synes som Domkirkens ledelse og Riksantikvaren er mer opptatt av å beholde minnene om hvordan folk kom seg inn i kirken tidligere, enn hvordan flere skal kunne benytte kirken i fremtiden. I 1642 skrev den tyske salmedikteren Georg Weissel salmen «Gjør døren høy, gjør porten vid». Det var synd han ikke sa noe om trapper samtidig.

For meg ser det ut som ledelsen for restaureringen av kirken er mer opptatt av; «Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike» (Luk. 18,25). Vanligvis er ikke gruppen som betraktes som rike, personer med en eller annen funksjonshemning. I Stavanger er vi imidlertid havnet i den kategorien når det gjelder å kunne komme inn og bruke hele Domkirken.

Forslagene til løsninger vil fortsatt utestenge mange fra å få ta del i kirkens tilbud. Ledelsen for ombygging sier at det er krevende å få til tilfredsstillende løsninger som gir alle adgang til hele kirkerommet. Problemet synes å være at en ikke ønsker installasjoner som kan gå inn i konstruksjoner som ligger under gulvene, selv om det er lagt betong over det hele. Dersom løsninger for nødvendige installasjoner hadde vært planlagt fra dag en ved restaureringen, ville dette ikke vært uoverkommelig.

Les også

Nå får Domkirken nytt tak for n’te gang

Tusen år med endringer

Det som nå er krevende er at en enten må meisle opp noe betong eller legge de nye gulvene noen få centimeter høyere enn først tenkt. Men det er fullt mulig å få til, uten at dette vil endre kirken nevneverdig, med tanke på hvor mange endringene som er gjort i kirka gjennom 1000 år. Opprinnelig sto menigheten, men fikk etter hvert sitte på stokker, som siden ble benker, og nå er blitt jærstoler. Orgel, elektrisk lys, ventilasjon, høyttalersystemer med mer er også ting som har kommet til gjennom en relativt kort epoke av kirkens liv. Alt dette er kommet som en utvikling som er tilpasset gjeldende tider og krav.

Det som nå står igjen, er å gjøre tiltak som ikke utestenger noen fra å bruke Domkirka. «De bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem; men disiplene ville vise dem bort. Da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike likesom et lite barn, skal ikke komme inn i det. Og han tok dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem». (Markus 10:13-16).

Er vi kirkens kameler?

I overført betydning leser jeg dette som at alle de som blir hindret fra å komme inn i kirka, er i kategorien som små barn. Slik løsningene for adgang til Domkirken er tenkt løst, er tilgangen «nåløyne» for mange av oss. Selv om vi ikke er rike, gir nåløyet heller ikke atkomst for oss, som i denne sammenheng er Kameler. I den store sammenheng synes jeg Domkirkens ledelse og ansvarlige for restaureringen skal være mer opptatt av hvordan flere skal komme inn i kirka i fremtiden, enn hvordan de brukte kirka i fortiden. Det er vilje til å prioritere alle mennesker i dagens og fremtidens samfunn som trengs. Om 200 år vil tiltakene for en universelt utformet Domkirke si til fremtidige forskere at dette var tidsepoken da ansvarlige for kirken, sørget for at ingen ble hindret fra å komme inn i Domkirka, og kanskje videre på veien kirken sier de viser til.

Publisert: