De fattige i Norge har hatt det vanskelig lenge før det ble krig i Ukraina

DEBATT: Fattigdommen mange opplever i Norge oppstår fordi ytelsene de mottar er for lave til å dekke utgiftene. Når for lite penger er utfordringen, bør mer penger være svaret!

De fattige i Norge har lenge vært offer for en strukturell fattigdom som handler om helt andre ting enn uroen i verden rundt oss.
  • Inge Takle Mæstad
    Daglig leder, Kirkens Bymisjon Rogaland
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Debatten på NRK om fattigdom nylig traff mange hardt i hjertet. Modige mennesker fortalte nakent og ubeskyttet fra eget liv. Om hva en hverdag med for lite penger betyr for dem og barna deres. Om valg som oppleves som umulige, men som likevel må tas. Og om fortvilelsen som følger.

Kirkens Bymisjon opplever en økt pågang fra mennesker som ikke får inntektene til å strekke til. Som ber om hjelp til strømregningen. Eller klær og mat. Og som gruer seg til jul. Stadig flere av henvendelsene kommer fra familier der foreldrene er i jobb og har inntekt. De står nå i en situasjon der inntekten er for høy til å ha rett på støtte fra Nav, men for lav til at det går rundt.

Dette er ikke nytt nå

Virkeligheten er likevel sånn at for de aller fleste av våre gjester og brukere er ikke hverdagen snudd på hodet på grunn av økte priser på strøm, drivstoff eller mat. Ikke fordi de ikke har det tøft økonomisk. Men fordi de hadde det vanskelig lenge før det ble krig i Ukraina. De har lenge vært offer for en strukturell fattigdom som handler om helt andre ting enn uroen i verden rundt oss. Det handler om at nivået på ytelsene de mottar ikke er tilstrekkelig, eller at de ikke har tilgang til rettigheter de fleste av oss tar som selvsagt.

Det har vært sagt mye og forsøkt mye for å bekjempe fattigdom i mange år. Men avveiningene er alltid så mange. «Arbeidslinja» – målet om at det må lønne seg å arbeide – er alltid en av avveiningene når det kommer forslag om å øke satsene på støtte til de som har minst blant oss. Frykten er stor for å gi folk økonomisk støtte som kan svekke motivasjonen for å melde seg til tjeneste for arbeidslivet. Resultatet er at «arbeidslinja» blir en tvangstanke som kommer i veien for målet om liv uten fattigdom.

Alle kan ikke jobbe

Kirkens Bymisjon ser virkelig verdien av arbeid. Arbeidstrening og -tiltak er både et mål og et virkemiddel i mye av det vi driver med, og vi har ca. 80 ulike arbeidsmarkedstiltak over hele landet. Vi erfarer at de som ofte kategoriseres som «ikke arbeidsføre» – de både kan og vil arbeide. Vi gir dem en sjanse. Det betyr mye for dem, og det har en enorm samfunnsøkonomisk gevinst. Men den enorme frykten for at folk skal velge lediggang må legges bort. Og vil en motivere folk til arbeid, er det bedre å justere grensen for hva en kan tjene før trygden avkortes, enn å holde folk nede med for lave stønader.

Samtidig må vi erkjenne at ikke alle kan jobbe. Og erkjenne at for noen oppleves snakket om «heltidskultur» som en utestengelse. Da må ytelsene de mottar være tilstrekkelige til et liv uten fattigdom.

Publisert: