Mitt avdigitaliserings­prosjekt

KRONIKK: Før jul reiste jeg meg og sa: «Jeg heter Trond, og jeg er avhengig av sosiale medier.»

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Våren 2007 ble Facebook sluppet på internett, det som hadde vært et lukket sosialt nettverk på et universitet, ble allemannseie.

I starten var Facebook utelukkende tilpasset pc-er, for selv om den første smarttelefonen, Iphone, kom i juni 2007, var den dyr og langt fra allemannseie. Så fra 2007 satt vi foran en stasjonær eller bærbar pc for å holde oss oppdatert på FB. Men tidsbruken vår var allerede endret. Fra før å bruke pc-en kun til e-post og vanlig nettsurfing, var vi nå plutselig på nett med våre venner. Vennelisten ble stadig lenger, og funksjonene ble stadig bedre.

Steg for steg, fortere og fortere

I årene etter 2007 skjedde utviklingen av smarttelefoner raskt, og med noen års bindingstid kunne de fleste av oss ha den i hånden på dagen. I 2010 var bildet vårt endret fra en pc-skjerm på 20 tommer til en 3,5 tommers smarttelefonskjerm. Det var da knekken i nakken begynte å forme seg. Og Facebook holdt lenge stand som den foretrukne plattformen for de fleste av oss.

De første årene brukte vi stadig mer av vår tid med hodet svakt bøyd ned i 3,5 tommers skjermen. I 2007 måtte vi faktisk ringe til eller snakke med den det gjaldt for å vite hva de hadde til middag, det var ikke vanlig å sende MMS-bilder av middagstallerkenen. Men i 2011 hadde vi stadig større mulighet til å vite hva våre venner foretok seg eller hva de hadde til middag. Vi fikk et digitalt innblikk i andre folks liv som vi før ikke hadde. Og vi syntes det var en fantastisk fremgang, da.

De neste årene ble kappløpet mellom smarttelefon-produsentene heftigere, gigantene på telefon overgikk hverandre i funksjoner og piksler. Facebook kom med stadig nye og mer brukervennlige funksjoner, og vi brukere fråtset mer og mer i våre venners digitale liv. Vi kom i kontakt med venner vi ikke hadde sett på kanskje flere tiår. Vi passet også på å dele fra våre egne liv, middager, turer, sorger og gleder.

Med kommentarer og likes ble vi rundt 2015 stadig mer digitalt bedøvd. Det ble timevis med scrolling daglig. Uansett hvor vi var, så var den digitale hverdagen med oss, bare vi hadde tilgang på ladestrøm. Problemet med ladestrøm ble faktisk et av våre store «problemer» engang mellom 2010 og 2015.

Så kan en si at tilgangen til sosiale medier ikke utelukkende har vært negativ, – men jeg undres på hvor vi egentlig hadde vært uten. Hva hadde livene våre vært uten FB, Snapchat og Instagram?

Jeg selv har vært aktivt engasjert i kampen mot vindkraft og har uten tvil dratt stor nytte av sosiale medier for å holde kontakt, dele informasjon og knytte nye kontakter landet rundt. Så egentlig ville jeg ikke vært dem foruten.

Da det toppet seg

Men høsten 2022 ble begynnelsen på et veiskille for meg, jeg begynte å kjenne på at det hadde tatt helt av. Funksjonen skjermtidsbruk begynte å advare meg om for mye skjermtidsbruk. Og min bedre halvdel kom stadig med påminnelser om at jeg satt for mye i sofaen med nakken bøyd og med fingeren strykende over skjermen. Og noe sier meg at min halvdel ikke er den eneste som er bekymret for den andre halvdels skjermtidsbruk. Jeg har brukt mye tid på sosiale medier.

Og da det nærmet seg jul i 2022, landet jeg på at å kutte sosiale medier helt ut var det beste for meg og de rundt meg. Jeg reiste meg og sa: «Jeg heter Trond, og jeg er avhengig av sosiale medier.»

Prosessen har ikke bare vært enkel, faktisk må jeg innrømme at jeg har hatt sorgtunge tanker om det å forlate sosiale medier. Mange spørsmål reiste seg: Kommer jeg til å miste kontakten med venner? Vil jeg gå glipp av noe viktig? Blir jeg ensom? Kommer jeg til å bli «mobbet» for å ikke delta i det digitale samfunnet? Vil jeg få for mye tid til overs? Kommer jeg til å kjede meg?

Svarene vil nok komme etter hvert, men jeg tror hverken at jeg blir ensom eller at jeg kommer til å miste kontakt med gode venner. Jeg kommer heller ikke til å gå glipp av noe viktig. Blir det krig, vil Sivilforsvaret fremdeles varsle med sirener og melding over radio. Og blir det ikke krig, er det ikke så farlig ikke å vite hva du har til middag eller hvor du er akkurat nå.

Å høre stemmer

Før 2007 ringte vi og snakket oftere, eller vi møttes for å ta en kaffe eller en øl kombinert med en god samtale. Så uten sosiale medier må en faktisk gjøre som da, ringe og for eksempel avtale et kafébesøk. Eller bare ringe til en venn som bor for langt borte, høre stemmen. Kanskje skrive et brev til en du ikke har sett på lenge, posten er fremdeles ikke blitt helt digitalisert, heldigvis.

Med avdigitalisering er jeg helt overbevist om at jeg – eller kanskje du – får mer tid!

Dette er ikke en oppfordring om at flere må logge ut av sosiale medier, men det er min historie, og jeg er ganske så sikker på at mange kjenner seg igjen.

Men sosiale medier er kommet for å bli, med en uant fremtid. Vi bare vet ikke hvor det ender, akkurat som i 2007. Så, kos deg med middagen, del den med dine digitale venner! Ta deg en tur ut i naturen og del opplevelsen med dine digitale venner!

Men om jeg skulle be deg endre noe, måtte det være at du kanskje møter dine venner oftere ansikt til ansikt. Ring og snakk med noen, i stedet for å sende en chattemelding eller en snap! Jeg garanterer at den i andre enden av telefonrøret vil bli oppriktig glad for at du ringte og avtalte det kafébesøket.

Kanskje møtes vi engang, – men det blir ikke på sosiale medier!