Musikeres yrings­frihet under press fra flere kanter

KRONIKK: Å luke bort lokalkulturell underskog i Norge er også sensur.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Ytringsfriheten er under press fra mange hold. Diskusjonene dette har gitt opphav til har i stor grad dreiet seg om språklige ytringer. Det er imidlertid viktig å se at de verdier ytringsfriheten skal ivareta – som demokrati, individualitet og identitet – også fremmes gjennom andre slags ytringer, og trues når disse urettmessig begrenses.

Dette gjelder blant annet musikalske ytringer, som i liten utstrekning har blitt trukket frem i debatten. Men, som de mange eksempler på undertrykking av dem viser, er de av stor ytringsfrihetsmessig betydning.

Autoritære regimer

I februar 1941 hardnet kontrollen av lokale lag og foreninger til i Norge. Anti-tyske aktiviteter skulle avdekkes og straffes, inkludert de tanker, ord, og handlinger som kunne spire og gro i sosiale lag.

Av en eller annen grunn ble syklubber utelatt fra myndighetenes registreringsplaner, og på kort tid skiftet jazzklubbene i Oslo derfor navn til syklubber – Sy 1, Sy 2, og Sy 3. Med enkle retoriske grep – hvor også jazz-ordet i seg selv ble skiftet ut med «rytmemusikk» – levde jazzen videre under resten av krigen.

Under krigen forandret Stavanger-bandet Rhythmicans navn til Rytmikanerne for å overliste sensuren.

Vi finner lignende situasjoner senere under Østblokklandenes skepsis til amerikansk-klingende kultur. I Ungarn var sensuren spesielt hard. Jazz ble stemplet som imperialistisk, og musikere ble tvunget ned i den samme kunstneriske undergrunnen som i Norge under krigen.

Men jazzen levde videre og utviklet seg i Øst-Europa også, godt hjulpet av amerikansk jazz-propaganda og det såkalte Ambassadørprosjektet. Den skulle representere vestlig frihet, selv i en tid hvor borgerrettighetskampen gikk for fullt i USA.

«Moralens» voktere

I dag, når det Orbán-leda Fidesz-regimet strammer grepet rundt ytringsfrihet, blir både jazz og rom-musikk brukt i et skittent spill mellom sårt tiltrengte kulturbevilgninger og politiske interesser, med utstrakt «kunst-vasking» av regimets ellers ultranasjonale og xenofobiske (fremmedfiendtlige) holdninger.

Musikken lar seg sjeldent stilne: «Parental Advisory» – advarsel til foreldre om skadelig musikk for ungdom – ble mot sin hensikt et symbol på integritet og kvalitet blant 1990-tallets hiphop-fantaster, og BBCs sensur av Sex Pistol’s «God Save the Queen» to tiår tidligere gjorde den til en desto viktigere hymne for pønkens raseri mot etablissementet.

Siste rapport fra organisasjonen Freemuse, om den globale tilstanden rundt kunstnerisk frihet, viser økende grad av intoleranse og vold mot meninger og uttrykk utenfor de etablerte hovedstrømninger. På tross av at også den årlige demokrati-indeksen viser stadig dalende tendenser, klarer de fleste musikere å kjempe frem egne uttrykk. Internett og billige flyreiser har gjort musikken internasjonal og grensesprengende. Dagens inkarnasjoner av Sex Pistols er ikke avhengige av radiostasjoner eller plateselskap, men lager og distribuerer musikken selv.

Statlig undertrykkelse

Selv om Orbán og Putin ikke kan stoppe musikken, kan de gjøre livet svært vanskelig for de som ikke spiller etter deres noter. De kan jage dem i eksil eller kvele musikken gjennom elendige arbeidsvilkår, politisk-betinga kultursponsing og systematisk nedprioritering av folkemusikk og subkulturer.

I Harstad sitter Black Metal musikeren Nikan fra bandet Confess i eksil som fribymusiker. Black Metal er ulovlig i Iran, og Nikan ble i 2019 dømt in absentia til 12 års fengsel og 74 piskeslag.

I Europa sørger systematisk diskriminering av Rom-folket for at musikken deres forblir lavstatus.

På hjemlige trakter ser vi hvordan musikken forsvinner fra skolene, og blir en stadig mindre del av det nasjonale «dannelsesprosjektet». Eller hvordan gryende undergrunnskulturer i nedstengte fabrikkbygg nedprioriteres til fordel for storkapital og brutal gentrifiseringsspolitikk.

Spennet er selvsagt stort fra livstruende forfølgelse og systematisk rasisme til det som til sammenligning kanskje kun er brysomt, som mangel på øvingslokaler eller gode arbeidsforhold. Men de bidrar begge, på sin måte, til å stilne musikken.

Og om vi skulle føle oss demokratisk overlegne, trenger vi bare å gå tilbake til 1950-tallet for å bli minnet på joikeforbudet i skolen, innført som en kristenkolonialistisk oppdemming av musikkens identitetsbevarende kraft.

Stavanger nå

Retter vi blikket mot egen by, Stavanger, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor kulturinstitusjonene rundt Svankevigå er bekymret for fremtiden. Historien viser at beliggenheten er altfor sentral til at de vil klare å stå imot sultne eiendomsutviklere. Å luke bort lokalkulturell underskog er også sensur.

Et fritt og demokratisk samfunn må ikke bare gi rom for et bredt spekter av språklige ytringer. Det fordrer også et fritt spillerom – musikere som får jobbe i fred og blir ivaretatt.

Dette trues ikke bare av totalitære regimers brutale forsøk på kveling av musikalske uttrykk. En mindre åpenbar, men vel så effektiv form for undertrykking utøves gjennom systematiske nedprioriteringer og fordrivende byutvikling. De begrensninger slik strukturell sensur legger på individuell uttrykksfrihet, representerer et demokratisk problem vi ennå ikke har viet den oppmerksomhet det fortjener.

• Seminaret «Free to Work» arrangeres på Tou, 29. mars, med påfølgende konsert med rom-prosjektet Angrusori.