Skal en vinne, må mange tape

DEBATT: Selv lag med dyktig trener og god klubbledelse kan havne på bunnen. Utendørssesongen er på hell; noen smiler, mens andre henger med leppa. Litt ettertanke kan være lindrende for de sistnevnte.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Forestill deg et lag som gjør det godt i en tenkt divisjon, men som ikke når helt opp til toppen. Det er ikke sikkert at spillerne ville oppnådd samme sportsglede hvis laget hadde rykket opp til divisjonen over og opplevd en demotiverende og sammenhengende tapsrekke i nedrykksposisjon der.

Tenk deg også at nivået i denne idrettsgreina har hevet seg betraktelig de siste årene, en opprustning over hele fjøla, fra de laveste til de høyeste divisjonene på grunn av bedre rekruttering, smartere opplegg og dyktigere trenere. De fleste spillerne er altså da flinkere enn de var for noen år siden i denne tenkte utviklingen. Men dette kommer likevel i bakgrunnen for de lagene som aner at det går mot nedrykk, dyktigheten til tross.

Les også

Freder Viking-trenerne

Tabellens tyranni

Men vi skal ikke undervurdere tapets psykologi: Jeg bodde noen år ved en av hovedveiene som går fra Brann Stadion mot sentrum, og glemmer aldri sørgetoget som vandret mot byen etter tap; en strøm av tause og dystre mennesker i regntunge Bergen. Til tross for at vårt tenkte lag har blitt bedre de siste årene, hjelper ikke dette hvis andre lag er blitt bitte litt flinkere eller har hatt litt mer flaks, fotballen er jo rund. Lagledelsen kan høste kritikk selv om ledelsen egentlig har gjort hva som var mulig med de spillerne som laget har i stallen og innenfor den økonomiske rammen til klubben. Dette er tabellens tyranni, det ubønnhørlige og ufravikelige. 2 til 4 lag skal hver sesong rykke ned, og tidvis ruller hodene i trenerleiren. For å tydeliggjøre poenget; hvis antall lag i en tabell hadde blitt halvert, ville de middels presterende lagene havnet i bunnsjiktet.

Vi må heller ikke glemme at tallmessig overlegenhet gjelder generelt i lagidretten. Statistisk vil en stor populasjon fostre flere talenter og ha bedre økonomi. Verken Finnøy eller Forsand fotballag havner i elitedivisjonen. Da Danmark tapte kvartfinalen i VM 1998, deppet danskene, men det var likevel en stor prestasjon for en liten nasjon å komme så langt.

Les også

Viking ble buet av banen etter ny fiasko: – Vi er de rette til å snu dette

Alltid noen som er bedre

At vinnere forutsetter tapere, forteller noe om tilværelsen generelt i et konkurransemiljø. For de fleste deltakere er det alltid en eller annen som løper fortere, scorer oftere, hopper lenger eller bokser bedre. Bare en av 1500 fotballspillere i hvert årskull kommer seg til A-landslaget. Havner en idrettsutøver i toppsjiktet nasjonalt, kan utøveren likevel komme til kort på det internasjonale nivået. Det tynnes ut oppover på prestasjonstrinnene. De fleste får aldri snuse på gullmedaljen. Men alle de ikke-vinnende deltakerne er likevel grunnfjellet i idretten, og uten dem ville idretten smuldret opp.

Heldigvis fortsetter de fleste på grunn av spilleglede og kameratskapet i laget, der seier og tap går hånd i hånd. Barne- og ungdomsidretten opplever frafall når lagene toppes på de høyere nivåene. Men idrettsmiljøene er blitt klar over dette og lager ordninger også for flertallet, ordninger som handler om å trives på sitt egentlige nivå.

Det kan være krevende å holde hodet kaldt og legge vekt på sportsgleden og underholdningen, også for publikummerne når hjemmelaget taper. Vi kan heve blikket og se at tilværelsen generelt har samme utfordring.

Les også

Viking tapte toppkampen

Må du se oppover?

Som min kloke kollega sa; «Hvis det er viktig å sammenligne deg med andre, se til siden eller under deg, for det vil alltid være personer som rager høyere enn deg». Det vil alltid være noen som er smartere, penere, rikere, gladere, ungdommeligere og mer høytpresterende enn deg selv i det øverste sjiktet. Og tidens tann innhenter alle; før eller siden må også toppidrettsstjernen og yrkeskarrieristen kaste inn håndkleet på grunn av helse eller alder.

Det finnes idrettsfelt hvor hovedsaken ikke er å bli bedre enn andre. Et godt eksempel er de store mosjonsløpene. Her heier deltakerne på hverandre, gamle som unge. Folk klapper for de siste løperne som kaver seg i mål. Derfor deltar til og med personer som er over 70 år. Deltakerne konkurrerer stort sett ikke mot andre, men mot seg selv. Den 76 år gamle Vera Nystad har vært verdensmester i en årrekke, og hun løp nylig maraton på den gode tiden 3:39. Hun løper stort sett alene i sin aldersklasse.