Suksessoppskriften som gikk tapt

KRONIKK: Mineraler, oppdrett i fjordene, vindkraft – hvorfor gjentar vi ikke Statoil-suksessen?

Den første toppsjefen i Statoil, Arve Johnsen, på plass i den spartanske leiligheten på toppen av Lagårdsveien 80, høyblokken ved siden av Paradis stasjon på Jærbanen. Oljedirektoratet holdt til 2.–4. etasje, og Statoil leide litt av av 4. etasje. Starten på suksessen var i gang. Foto: Stavanger Aftenblad

Debattinnlegg

  • Mímir Kristjánsson
    Rødt, 1.-kandidat i stortingsvalget 2021
  • Emma Wathne
    Rødt, 2.-kandidat i stortingsvalget 2021
Publisert: Publisert:

I år er det 50 år siden Stortinget vedtok de ti oljebud. I budene slo vi fast at det skulle være nasjonal kontroll med ressursene på kontinentalsokkelen. Staten skulle engasjere seg «på alle hensiktsmessige plan» i utvinningen av olje og gass, blant annet gjennom å opprette et statlig oljeselskap. Året etterpå så Det norske stats oljeselskap dagens lys, og enda ett år senere fikk det navnet Statoil.

En genistrek vi er stolte av

Norges forvaltning av petroleumsressursene blir feiret som en stor suksess. Vi lærer om det på skolen, vi kan lese om det på Oljemuseet – ja, Norge reiser til og med rundt i verden for å lære andre land om hvordan de skal ta vare på naturressursene sine. Mange land i verden har olje, og mange land har mye mer olje enn oss. Men Norge er et av svært få land der oljerikdommen har kommet folk flest til gode.

Her hjemme er det brei politisk enighet om at det var fornuftig at staten tok grep om vår viktigste naturressurs på 1970-tallet. Selv om Høyre opprinnelig var skeptisk til å opprette et statlig operatørselskap av Statoils type, og Frp ville selge olja til private og «la Nordsjøens skatter betale folks skatter», er de fleste i dag hjertens enige om at vi tok de rette valgene den gangen. Selv hardbarka liberalister vil i dag si seg enige i at de ti oljebud var en genistrek.

Langt framskreden statsallergi

Nettopp derfor er det så merkelig å se hvordan vi i dag forvalter nye naturressurser. Statoil-oppskriften virker rett og slett å være helt glemt når Norge skal skaffe seg nye bein å stå på ved siden av olja. I stedet for å lære av våre egen nære suksesshistorie, virker det som om dagens regjering har utviklet en langt framskreden statsallergi. De fremste symptomene på dette er næringspolitisk slapphet og generell hodeløshet, slik vi så i salget av valseverkene til Hydro på Karmøy og i Holmestrand. Arbeidsplasser som er i front i det grønne skiftet, skal heller overlates til utenlandske oppkjøpsfond.

På Helleland i Dalane ligger det mineraler til en verdi av over tusen milliarder under bakken. Dette er mineraler som blir etterspurt over hele verden, og som dersom de blir høstet på en bærekraftig måte kan være en viktig del av svaret på hva vi skal leve av i tillegg til olja. For et land som har lært nytten av nasjonal kontroll og statlig engasjement, burde løsningen ligge snublende nær.

Men næringsminister Iselin Nybø har allerede avvist å bruke Statoil-oppskriften for å forvalte mineralene på Helleland. Til tross for at lokale krefter ønsker et statlig mineralselskap til å forvalte ressursene, sier Nybø nei. Vi skal under ingen omstendigheter forvalte steinen i bakken på samme måte som vi har forvaltet hydrokarbonene i Nordsjøen. Hvorfor ikke, når vi vet hvor godt metoden fungerer?

Les også

Regjeringen vil ikke ha statlig gruvedrift i Rogaland

Les også

Tidligere Frp-statsråd jobber for gruvedrift i Dalane om fem år

Les også

Staten må ta gruvegrep på Helleland!

Grunnrenteskatt

Eller ta oppdrettsnæringen. De siste tiårene har Norge bygget opp en stor og lønnsom oppdrettsnæring som forsyner verden med millioner av måltider med mat. Oppdrettsnæringen er bygget på våre felles naturressurser – temperaturene i havet vårt og forholdene i fjordene våre. Men i stedet for å sikre nasjonal kontroll og bygge opp et statlig oppdrettsselskap, har vi overlatt til store private konsern å tjene seg styrtrike på fjordene våre.

Selskaper som Mowi (tidligere Marine Harvest), Grieg og Salmar har skapt milliardinntekter for sine eiere, mens fellesskapet avspises med smuler. Det statlige oppdrettsselskapet vi faktisk eide, Cermaq, har vi solgt til japanske Mitsubishi Corporation. Vi krever ikke engang inn grunnrenteskatt fra oppdrettsnæringen.

Sjømatnæringen eksporterer årlig for over 100 milliarder, og er spådd en lysende fremtid. Hva er det som gjør at vi ikke har vedtatt ti oppdrettsbud, slik vi engang vedtok ti oljebud?

Les også

Oppdrettsmilliarder forsvinner ut av landet

Les også

Harald Birkevold: «Gavepakke til laksemilliardærene»

Vill-vest-tilstander

Et tredje eksempel er den mislykka vindkraftutbyggingen de siste årene. Nå taler naturvernhensyn for at en utbygging av vindkraft på land ikke burde funnet sted uansett. Men problemene har bare blitt større av at staten har abdisert fullstendig og overlatt til private profittinteresser og utenlandske kapital å ta for seg i norsk natur. Fraværet av statlig styring har ikke bare bidratt til vill-vest-tilstander med altfor høyt utbyggingstempo, men også til at fellesskapet ikke får noe særlig igjen for vindkraftverkene som har blitt bygget ut.

I stedet forsvinner profitten ut av landet, til amerikanske Blackrock og tyske pensjonsfond. Det var akkurat dette vi ville unngå da vi skreiv de ti oljebud og opprettet Statoil. Hvorfor har vi glemt suksessen som har tjent oss så godt?

Les også

Jørg Arne Jørgensen: «Hvor ble det av naturvernet?»

Equinor må tas av børs og gjenreises som industrilokomotiv langs kysten.

Nasjonal kontroll

Det er på tide at vi gjenoppdager suksessoppskriften fra oljeeventyret. I forvaltningen av våre felles naturressurser har staten og demokratiet en avgjørende rolle å spille. Det er bare gjennom nasjonal kontroll at vi kan sikre at fruktene som høstes i naturen kommer oss alle til gode, og ikke forsvinner i lommene til et lite mindretall på toppen. Gjennom nasjonal kontroll har vi også større mulighet til å forvalte naturressursene på en fornuftig måte enn hvis vi lar private få råderetten alene.

Og ikke minst kan vi sikre at naturressursene våre også blir brukt til å utvikle industri og næringsvirksomhet, slik at Norge blir noe mer enn et råvareland, og ikke ender opp som et nytt Kuwait.

Første steg i å gjenreise Statoil-modellen er å få tilbake Statoil. Equinor må tas av børs og gjenreises som industrilokomotiv langs kysten, med omtanke for mer enn bare egen bunnlinje. Deretter må vi opprette nye statsselskaper innenfor oppdrett, kraft, skog, mineraler og andre næringer som er bygget på våre felles naturressurser. Vi har gjort det før med stor suksess, – så hvor farlig kan det egentlig være?

Publisert:
  1. Oppdrettsnæring
  2. Gruvedrift
  3. Vindkraft
  4. Rødt (R)
  5. Mímir Kristjánsson

Mest lest akkurat nå

  1. Het budkamp om hytte ved Hellestøstranden

  2. Slik gikk det da politikerne ble orientert om brannnsaken til Berit

  3. Hardt ut mot NRK-program: Tre påstander om vekt, trening og kosthold stemmer ikke, ifølge eksperter

  4. Sjekk programmet: Slik blir 17. mai i Stavanger

  5. Rådyr på bytur

  6. – Samfunnet kunne vært spart for utgiften