Språk og kompetanse er relevant, ikke fødested – om norske og utenlandske forskere i Norge

KRONIKK: Det må gå an å debattere uten å skape skiller mellom oss og dem, mellom norske og utenlandske akademikere ved norske universitet.

Cecilie Hellestveit, statsviter, jurist og spesialist innen folkerett, har fått reaksjoner etter at hun gikk ut og advarte mot for mange utenlandske akademikere ved norske universitet innen særlig juss, statsvitenskap, økonomi og historie. Hun mener det svekker norske nasjonale interesser i internasjonale akademiske fora knyttet til utviklingen av internasjonal politikk.

Debattinnlegg

Publisert: Publisert:

De siste dagene har det pågått en debatt om forskere og professorers manglende deltagelse i norsk samfunnsdebatt. Forsker og folkerettsjurist Cecilie Hellestveit har spissformulert seg og mener visst at utenlandske forskere og professorer bruker norske universitet som et slags forskerhotell. Og mer generelt at det er for mange av dem – på bekostning av norske forskere.

I debatten på Dagsnytt 18 onsdag 28. september la hun til at utenlandske professorer «ikke kunne nok om det norsk samfunn» og at de ikke kunne bidra i utviklingen av folkeretten, som er hennes spesialområde.

Det blir nokså absurd å skjære alle forskere og professorer som ikke er født i Norge, over én kam. Virkeligheten er selvfølgelig mye mer nyansert enn det Hellestveit her kan siteres på. Ikke sett mennesker i bås!

Utfordringen er språk, språket utfordres

Med globalisering har norske universitet blitt like internasjonale som resten av samfunnslivet. Det skal vi være glade for. Det er en enorm styrke for universitetene og helt nødvendig at talenter fra flere land kommer til Norge og bidrar til å utdanne ungdommen, forske, publisere og delta i samfunnsdebatten. Det er ikke fødestedet som teller, men kompetanse, vilje til å interessere seg for lokale (her: også nasjonale) debatter og problemstillinger.

Hellestveit peker på at norske forskere utkonkurreres på flere felt. Og det gir gjenklang i en utvikling gjennom de siste ti årene. En hovedutfordring er språk. De som ikke har engelsk som morsmål, stiller bak i køen, og forskere fra engelskspråklige land en enorm fordel i jobbsøkingen. Det viser seg at ansettelseskomiteene er svært interessert i publikasjoner på engelsk og i de prestisjetunge forlagene i England og USA. Det gjør at færre norske forskere kommer i betraktning.

Innholdet i undervisningen

Når Hellestveit snakker om utenlandske akademikere, handler ikke det først og fremst om nasjonalitet, men om karriere. Mange forskere buker høyskoler og universitet som trappetrinn for en videre karriere, uansett nasjonalitet.

Fra mitt perspektiv er jeg mer bekymret for innholdet i undervisningen. Dersom internasjonale forskere ikke interesserer seg for norske forhold, så gjør heller ingen andre det. Det er en fare for at spesifikke norske problemstillinger elimineres fordi enkelte ikke kjenner til dem eller anerkjenner deres relevans.

Universitetene er finansiert av skattebetalernes penger og de skal komme samfunnet til gode, ikke bare det norske, men hovedsakelig det norske. Dersom en UiS-student knapt lærer om norske forhold, og leverer tekster utelukkende på engelsk, blir ikke det akademisk norske språket utviklet. Når studenten skal undervise på norsk, kan hen mangle et presist fagspråk. Det er problem for det norske språket og konteksten.

Hva som prioriteres

Når det gjelder finansiering av forskning, burde Forskningsrådet og universitetene bli mer bevisste på at ressursene brukes til problemstillinger som angår det norske samfunn. Og forskning skrevet på norsk burde premieres i større grad enn det gjør i dag. I dag overdøver engelskspråklig forskning den norskspråklige.

Det er alvorlig at universitetene som institusjon ikke har vært/er seg bevisst nok på betydningen av språk. Når en nyansatt kollega flytter til Norge uten norskkunnskaper, er det ikke nok å si at hen skal lære seg norsk i løpet av to år. For i realiteten har det ikke fått noen som helst konsekvens om noen lærer seg norsk eller ikke. Siden forskningsresultater er mye mer avgjørende for instituttenes økonomi, opplever jeg at ledelsen nedprioriterer det.

Det som da kan skje, er at det dannes A-lag og B-lag på norske universitet. Mens de norske tar seg av undervisning på grunn-nivå, veileder bachelor-oppgaver, sitter i komiteer, bidrar administrativt og blir verneombud og tillitsvalgte, kan internasjonale forskere dedikere enda mer tid på sin forskning, slik at de avanserer til professorer, får enda mer forskningstid, høyere lønn og prestisje.

Usaklig og fremmedfiendtlig

Ved Universitetet i Stavanger har jeg mange ekstremt kompetente kollegaer med bakgrunn fra hele verden. De utgjør en enorm ressurs, og jeg er privilegert som jobber sammen med dem. De fleste lærer seg norsk og deltar på like fot med alle arbeidsoppgaver. Ledelsen har et ansvar for å klargjøre forventninger til dem som ikke gjør det.

Hovedpoenget mitt er at det er usaklig og fremmedfiendtlig å mene at problemet er tilstedeværelsen av forskere og professorer som er født i andre land enn Norge. En kollega av meg kalte det «brexit-aktig». Jeg er enig med ham.

Det må gå an å debattere uten å skape skiller mellom oss og dem. I dette tilfellet er utfordringen å sørge for at norsk overlever som akademisk språk, at undervisningen også handler om Norge og at prosjekter som omhandler norske forhold, tildeles forskningsmidler, – uavhengig av hvor forskerne er født.

Publisert: