Rusreformen for retten

KRONIKK: Det er ikke mulig å snakke om menneskerettigheter uten å vurdere et regulert marked for narkotika.

Politiet overgrep i mindre narkotikasaker er godt dokumentert, også av Riksadvokaten. Nå vil en rettssak vise om norsk narkotikalovgivning er brudd på menneskerettene eller ikke.
  • Roar Mikalsen
    Roar Mikalsen
    Leder, Alliansen for rettighetsorientert ruspolitikk (AROD)
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Riksadvokatens rapport viser at tusenvis av overgrep finner sted i mindre narkotikasaker. Norges Institusjon for menneskerettigheter (NIM), som organisatorisk er underlagt Stortinget, har vektlagt oppreisning, men politikerne vil heller straffe. Kan domstolene stanse en konstitusjonell krise?

Ruspolitikken går sin skjeve gang, og dette tilskrives forbudet. Samfunnets fordømmelse sørger for unødig stigmatisering, sykdom, fengsling og død, men politikerne vil ikke diskutere legalisering. De vil heller videreføre et kriminelt marked, og Alliansen for rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) satte derfor opp en bod med cannabis utenfor Politihuset i Oslo den 11. september 2021.

Les også

Nå er politiets arbeid i narkosaker gjennomgått. Dette er resultatet

Menneskerettsbrudd

Vi gjorde dette fordi den politiske prosessen har feilet. Regjeringens rusrapport, «Fra straff til hjelp», viste ikke bare at straff for bruk er uforenelig med sunn moral, men ord som «uproporsjonalt bilde», «misvisende forestillinger», «feilinvestering i straff», og «virkelighetsresistent misgjerning» oppsummerer politikkens utvikling. Begrepet «offentlig panikk»» nevnes flere ganger, og dette indikerer menneskerettsbrudd.

I den grad offentlig panikk har bestemt politikken, vil det være en avstand til menneskerettighetene. Samfunnet vil være mer investert i straff enn nødvendig, og prinsipper som likhet, selvbestemmelse og forholdsmessighet vil være utelukket fra regnestykket. Bare en menneskerettsanalyse kan vise hvor ille det er, men alt tyder på en større skandale.

Ikke bare viser den offentlige rusrapporten at problemene med straff er mange, mens gevinsten er usikker: Alt tyder på at vi kan komme lenger med mindre inngripende midler, og nok av eksperter ser forbudet som en trussel mot demokratiet. Rent faktisk, den fordervelse som alkoholforbudet påførte var ubetydelig sammenlignet med narkotikaforbudet. Derfor er det ikke mulig å snakke om menneskerettigheter uten å vurdere et regulert marked.

Les også

Roar Nikalsen: «Skal forskjells­behandlingen av rusbrukere fortsette?»

Avklaring i retten

Til tross for dette har enhver kvalitetssikring uteblitt. Verken Storting eller departement vil besvare spørsmål om menneskerettigheter, og fordi alle har et ansvar for å sikre menneskerettigheter, gikk vi til det skrittet å sette opp cannabis-boden i Oslo. Om rettsstatens garantier innfris, vil Oslo tingrett 1.–3. juni vurdere i hvilken grad individets rett til frihet og samfunnets behov for beskyttelse er fornuftig balansert. Forholdet mellom mål og middel vil bli belyst, og det vil bli veid om mindre inngripende tiltak er bedre egnet til å beskytte folkehelsen.

En slik analyse er viktig. Forbudets omkostninger har økt fra tiår til tiår, og mens politikerne har til gode å ta ansvar, legaliserer andre land for bedre å følge menneskerettigheter. Det er derfor Tyskland, Malta, Luxembourg, og Sveits legaliserer cannabis. Halvparten av Europas borgere lever i en form for regulert marked, mens Norge tviholder på lovens strengeste straff.

Mange ser derfor frem til den 1. juni, da tingretten skal vurdere om ruspolitikken er i tråd med menneskerettighetene. Staten har bevisbyrden, og internasjonalt har flere domstoler banet vei for lovlig bruk av cannabis. Om denne retten inkluderer et regulert marked, gjenstår å se. Spørsmålet har ikke vært gjenstand for analyse, men Amnesty mener at dette må undersøkes, og norske domstoler er først ute.

Moral bygget på fiendebilder

Det er altså en historisk begivenhet. Norsk rett skal behandle den viktigste problemstillingen siden krigen, og ettersom stadig flere domstoler fremhever autonomi for rusbrukere, må retten ikke bare avklare hva en selger har gjort som er verre enn ansatte i handelsnæringen gjør, men også om det er nødvendig å videreføre et sort marked. Helseminister, riksadvokat, og justisminister er innkalt som vitner, og vi får se om grunnleggende spørsmål kan besvares.

Dette er langt fra sikkert. Som rusrapporten påpeker, er myten om narkohaien en politisk fiksjon, og behovet for syndebukker driver politikken videre. Bak strafferammer på 21 år finner vi en moral som bygger på fiendebilder, men forbudstilhengere forvrir loven om tilbud og etterspørsel til en offer- og overgriperkontekst. Bare slik er det mulig å se vekk fra alkoholforbudet og leksjonen om at et regulert marked er bedre enn et kriminalisert. Bare slik kan umyndiggjøringen av brukere og demoniseringen av selgere fortsette, men dette er meget tvilsom juss.

Rent faktisk, om bruk er beskyttet av menneskerettighetene, har politiet et langt større problem enn selgere. Autonomi og tyranni er motsetninger i et meningsbærende univers, og mens selgere tilbyr et produkt det finnes gode nok grunner til å bruke, tilbyr politiet umyndiggjøring, tvang, og frihetsberøvelse. En bruker vil derfor mye heller omgås selgere, og kun psykologiske forsvarsmekanismer gjør dette vanskelig å forstå.

Les også

Trond Birkedal: «Når politiet begår overgrep»

Sannhets- og forsonings­kommisjon

Om retten konkluderer med at et regulert marked er bedre enn et kriminelt, står vi altså ovenfor en nasjonal renselse. Vi må innse at forbudet i seksti år har gjort vondt verre, at vi har med vilkårlig forfølgelse å gjøre, og at de forfulgte har krav på oppreisning.

Derfra må en sannhets- og forsoningskommisjon på plass. Dette er den påkrevde løsning når lov og rett er forgiftet av hyklersk dobbeltmoral, og det vil bli begynnelsen på helbredelsen for et samfunn som så lenge har tapt seg i et totalitært farvann.

Publisert: