Psykisk syke trenger også venner

HELSE: Å få en melding fra tante om at «nå har vi vært i svømmehallen og ungene har kost seg i vannet», er jo ikke noe spesielt, − men det betyr at noen husker meg.

«Ingen kom til meg på lukket psykiatrisk avdeling. Jeg var over på somatisk for noe utredning, og da kom faktisk en tidligere treningsvenn på besøk med en blomst. Det betydde mye», skriver Kai Storm Plener.
  • Kai Storm Plener
    Kai Storm Plener
    Stavanger
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over fire år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I 2012 hadde jeg et ganske fint liv. Alt var ikke perfekt, men jeg hadde det greit. Jeg hadde jobb jeg stortrivdes i, jeg trente barn i taekwondo, jeg gikk på skole og jeg hadde et lite hjemmebakeri hvor jeg bakte glutenfri gjærdeig.

Men så skjedde det noe med meg. Jeg ble syk, psykisk syk. Jeg fikk blomster og brev fra skolen, med «lykke til, håper vi ser deg snart igjen». Lærerne hadde signert hele gjengen. Det var koselig, tenkte jeg. Jeg fikk beskjed fra legene om at vi bare måtte finne riktig medisin, så ville alt bli bra igjen.

Framtiden er uviss

En måned ble til to, som ble til tre, og nå faktisk seks år. Jeg mistet alt; skole, jobb, baking, trening og instruksjon. Jeg var for syk til å fortsette. En ting er å miste alt dette, men ingenting slår følelsen av å miste all sosial kontakt, miste alle vennene mine. Jeg er ikke den mest sosiale, men jeg hadde et godt sosialt nettverk rundt meg. Alt forsvant.

Legen sa jeg ville bli frisk, men dessverre har jeg behandlingsresistent schizofreni. Kanskje må jeg leve hele livet med denne sykdommen, kanskje bare ett år til, ingen vet.

Å bli husket

Brekker du en fot og havner på sykehus, kommer folk kanskje med blomster? Ingen kom til meg på lukket psykiatrisk avdeling.

Jeg var over på somatisk for noe utredning, og da kom faktisk en tidligere treningsvenn på besøk med en blomst. Det betydde mye. Det betyr at jeg faktisk ikke er helt glemt. Noen husker meg.

Men tilbake på psykiatrisk kommer ingen. Ikke besøk. Ikke meldinger med spørsmål om vi skal treffes. Jeg får en følelse av å bli glemt. Når jeg er «frisk» nok til å prøve meg på en trening, ser jeg at barna jeg trente med hvitt belte, nå har svart. De høyest graderte husker meg, men inkluderer meg ikke i det sosiale. Jeg har noen venner jeg går tur med. Men det er alltid jeg som må ta kontakt. Vi lager avtaler, men sykdommen min er uforutsigbar, noen ganger må jeg avlyse.

En oppfordring

Jeg er heldig som har en god familie rundt meg. Å få en melding fra tante om at «nå har vi vært i svømmehallen og ungene har kost seg i vannet», er jo ikke noe spesielt, − men det betyr at noen husker meg.

Til dere som har venner som sliter psykisk: Send en sms eller ta en telefon! Vis at vedkommende ikke er glemt! Gjør det, det betyr mye for oss psyke!

Publisert: