Det koster mye å ha lite!

DEBATT: I møte med økende forskjeller og flere fattige kan vi ikke bare gi barna en fotball i hånden og tro at problemet er løst. Kjøleskapet hjemme blir ikke fylt opp av det!

Denne artikkelen er over ett år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Den siste levekårsundersøkelsen fra Statistisk sentralbyrå er nedslående lesning:

• En av fem har det trangt økonomisk i Norge.
• Gapet mellom de som har minst og de som har mest, øker drastisk.
• 115.000 barn vokser opp i fattigdom – en tredobling på 20 år.

I Kirkens Bymisjon frykter vi også flere «korona-fattige»; Vi opplever økt pågang av folk som henter gratis matvarer og flere av våre tiltak har også begynt å servere mat fordi behovet øker.

Å mangle penger i verdens rikeste land er dyrt. For barn kan det koste vennskap, trygghet og helse. Foreldre kjenner på skammen overfor naboer og sviket overfor sine nærmeste. For mange er den eneste jobben de har å skjule fattigdommen for andre. Det kan være en fulltidsjobb. Gjennom Kirkens Bymisjons arbeid ser vi at barn går sultne til sengs. Noen mangler nødvendige klær og sko. Det er uakseptabelt å gi barn et slikt utgangspunkt for livet.

Bruker vi de riktige verktøyene?

Det har uten tvil vært gjort mye fra mange de siste årene for å bekjempe fattigdom. Ulike regjeringer, kommuner, fagfolk og organisasjoner har både snakket og handlet. Men når kurven på antall barn som lever i fattigdom stiger, til tross for at hundrevis av millioner er brukt på ulike tiltak, må vi spørre oss om vi bruker de riktige verktøyene.

Les også

Ett av ti barn i Stavanger lever i familier med lavinntekt

Skal vi snu den negative utviklingen når det gjelder fattigdom og ulikhet, må vi snakke mer om fordeling av goder og mindre om fritidskort og andre lindrende, symptomdempende tiltak. Målet må være sosial og økonomisk trygghet for alle barn og voksne.

De mest sårbare er også de som er hardest rammet av koronapandemiens konsekvenser for arbeidslivet. Vi trenger en bred innsats for å skape et arbeidsliv med romslighet og fleksibilitet, som inkluderer i stedet for å ekskludere.

For å løfte enkeltpersoner og familier ut av fattigdom må inntekten deres økes, slik at de har penger til å dekke egne og barnas behov. Noen jobber fulltid, men har så lav lønn at pengene ikke strekker til. Noen jobber ufrivillig i deltidsstillinger. Vi må sørge for levelig arbeidsinntekt for alle og at lavtlønte får lønn som fortjent.

Mange er helt eller delvis avhengige av stønader fra det offentlige. Vi ser at stønadene ikke er høye nok. Det er rett og slett for lite penger til å leve av. Derfor må offentlige stønader økes. Økt barnetrygd for alle barn er en del av dette.

Reduserer tillit og samhold

I tillegg til en økende fattigdomsutfordring har vi en ulikhetsutfordring. Når gapet øker mellom de som har minst og de som har mest, så er ikke det et problem for noen, men for oss! Økonomisk og sosial ulikhet reduserer tilliten og samholdet i samfunnet. Pandemien som har rammet oss i over ett år, har vist betydningen av dette. De omfattende tiltakene og utrullingen av vaksinestrategien har tillit til myndigheter og hverandre som viktigste suksesskriterium.

Det er politikk og samarbeid som har gjort at Norge er blant landene i verden med minst ulikhet. For å snu den negative utviklingen vi nå ser, trengs det mer politikk, samarbeid, mot og innsats.

Vi trenger et skattesystem som er mer omfordelende og bidrar til å redusere økonomiske forskjeller. Det er et gode for alle, uansett hvilken inntekt vi har, å leve i et land der forskjellene er små.