Norske leger som støtter dødshjelp, må komme på banen

KRONIKK: Dødshjelpdebatten er ganske sovende i Norge. Den blusser stort sett bare kort opp når vi hører sterke historier i mediene.

Legers holdninger har hatt stor betydning for om dødshjelp er blitt legalisert andre steder i verden, konstaterer forfatter og filosof Bjørnar Berg.
  • Bjørnar Berg
    Bjørnar Berg
    Forfatter og filosof
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

En sånn historie handlet om Bjørnar Kanli. Han skrev sin egen begravelsestale, som også ble trykt som debattinnlegg. Kanli hadde da levd med uhelbredelig kreft i syv år – og han hadde gått gjennom hele seks operasjoner, med etterfølgende til dels store komplikasjoner, ifølge ham selv.

«Jeg forlanger ikke at helsepersonell skal gi meg den siste sprøyte», skrev Kanli, «men jeg forlanger at en giftpille skulle kunne legges på mitt nattbord slik at jeg kunne ta den selv.»

Litt lenger ned i begravelsestalen sier han: «Det eneste jeg er lei meg for er at jeg nå er nødt til, som en tyv i natten, å ta mitt eget liv.»

Også et demokratisk problem

Spørsmålet om dødshjelp reiser vanskelige, etiske problemstillinger. Det bidrar til at en del politikere vegrer seg for å ta opp temaet. Bare Fremskrittspartiet er for å tillate dødshjelp – til tross for at flertallet av det norske folk i lang tid har støttet en legalisering. I eksempelvis en meningsmåling fra 2019 sa tre av fire nordmenn (77 prosent) ja til aktiv dødshjelp.

Partienes standpunkter reflekterer altså ikke befolkningens syn, noe som kan sies å utgjøre et demokratisk problem siden det er vært slik gjennom mange år.

Legers holdninger har hatt
stor betydning for om døds-
hjelp er blitt legalisert
andre steder i verden.

Legene sitter trolig med nøkkelen

En annen viktig årsak til politikernes lave interesse for saken er at Norsk Sykepleierforbund og Den norske legeforening er imot å tillate dødshjelp. Og legers holdninger har hatt stor betydning for om dødshjelp er blitt legalisert andre steder i verden.

Den kanadiske legeforeningen erstattet i 2014 det interne forbudet sitt mot dødshjelp med en formulering om at legene i stedet kunne følge samvittigheten sin i slike saker. To år senere ble dødshjelp tillatt i Canada. I 2015 stilte legeforeningen i California seg nøytral i spørsmålet om legeassistert selvmord. Året etter ble dette lovlig i delstaten.

For å få temaet opp på den politiske dagsordenen, trengs det at enda flere norske leger står fram offentlig og støtter muligheten til å få legeassistert livsavslutning.

Når forskjellen mellom folkemeningen og politikernes vilje blir for stor, hviler det et spesielt ansvar på de personene som kan synliggjøre gapet mellom politikerne og flertallet av befolkningen.

Blir menneskeverdet krenket?

Motstanderne av dødshjelp viser blant annet til argumentet om at menneskelivet er ukrenkelig.

Men menneskelivets sterke grad av ukrenkelighet må, når det kommer til dødshjelp, veies opp mot individets sterke råderett over sitt eget liv.

Og det samme gjelder for menneskeverdet vårt som er nært knyttet til selvbestemmelsesretten – for hva slags menneskeverd blir tilbake hvis vi ikke har friheten til å ta de viktigste beslutningene i vårt eget liv?

Risikoen for en utglidning

Når det gjelder praktiseringen av dødshjelp, ser vi at enkelte land, som Belgia og Nederland, flere ganger har liberalisert reglene for hvem som kan få dødshjelp.

Men det er ingen automatikk i dette. Sveits har i mange år hatt en tilnærmet lik håndhevelse av dødshjelpen, der det er tillatt å assistere til livsavslutning når hjelperen gjør dette av ikke-egoistiske grunner. Samtidig er det fortsatt forbudt for sveitsiske leger å sette dødelige injeksjoner på pasienter som ber om det (eutanasi).

Hvor skal grensa gå?

Ett av de vanskeligste spørsmålene angående dødshjelp er nettopp hvordan en ordning skal se ut i praksis og hvem som kan benytte seg av den.

Likevel er det mulig å lage dødshjelpkriterier som oppleves rettferdig og gode for flertallet av den norske befolkningen – på samme måte som vi ser i praktiseringen av abortloven.

For eksempel har delstaten Oregon i USA en streng og balansert håndhevelse av dødshjelpen. I Oregon må pasienten være 18 år eller eldre, ha en dødelig sykdom med en forventet levetid på mindre enn seks måneder, og være mentalt skikket til å ta avgjørelsen. To leger undersøker vedkommende. Og pasienten må selv innta den dødelige dosen av medikamenter.

Legeforeningens kategoriske nei

Ingen leger bør tvinges til å assistere til en pasients livsavslutning hvis det strider mot legens samvittighet. Men leger som er positive eller nøytrale i spørsmålet om dødshjelp, bør gjøre stemmen sin tydelig hørt.

Derfor er det fint å se at overlege Andreas Wahl Blomkvist og åtte andre av hans kolleger etterlyser et større rom for debatt om dødshjelp innad i Legeforeningen. De mener at det er på tide at Legeforeningen revurderer sitt kategoriske standpunkt.

I Legeforeningens tidsskrift skriver de: «Det er ikke Legeforeningens oppgave å være en hindring for det som flertallet i befolkningen kommer frem til gjennom demokratiske prosesser.»

Og disse demokratiske prosessene kommer neppe ordentlig i gang før Legeforeningen stiller seg nøytral eller positiv i spørsmålet om legeassistert livsavslutning.

Inntil det skjer, må uhelbredelig syke og lidende nordmenn ta merbelastningen med å reise til Sveits – eller de føler seg tvunget til å ta saken i egne hender, som «tyver i natten», gjerne i all ensomhet.

Publisert: