Kunnskapsløs energipolitikk i EU

KRONIKK: Nesten «alt» er avhengig av elektrisk strøm, en forutsetning som vi ikke bør gå på akkord med, verken i Norge eller i EU.

Mangel på kunnskap om elektrisk strøm og kraftforsyning er ikke årsaken til krisen. Problemet er at energibyråkratene i EU tilsynelatende ikke hører på fagkunnskap, men uanfektet kjører et «grønt» løp, med skylapper på.
  • Kjell Traa
    Seniortanken
  • Hjalmar I. Sunde
    Seniortanken
  • Jostein Soland
    Seniortanken
  • Gunnar Berge
    Seniortanken
  • Torvald Sande
    Seniortanken
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

EUs «grønne» energipolitikk, med elektrifisering som hoved-driveren, er i stor grad basert på kraftutveksling mellom land. Dette blir overvåket av EUs energibyrå Acer, som med bakgrunn i EUs 4. energipakke (REN energi-pakken), har bestemt at minimum 70 prosent av overføringskapasiteten i import/eksport-kablene skal være åpen for fri flyt av strøm.

Som følge av stor etterspørsel etter regulerbar kraft i det europeiske kraftmarkedet, hvor både Norge og Sverige er viktige bidragsytere, er det bekymring om forsyningssikkerheten, både her i landet og i vårt naboland.

Sverige har allerede fått avslag fra Acer om å fravike kravet om at minimum 70 prosent av eksportkapasiteten for strøm skal være åpen.

Og Norge, som ennå ikke har sluttet seg til den 4. energipakken, er allerede blitt advart av Acer om å begrense strømeksporten, selv om fyllingsgraden i våre flerårsmagasiner når et minimum.

Norge må ikke ofre egen
forsyningssikkerhet for
å hjelpe EU ut av det «grønne»
kaoset de selv har skapt.

Forsyningssikkerheten

EU bærer hovedansvaret for strømkaoset som har oppstått, på grunn av uansvarlig og kunnskapsløs energipolitikk. Troen på at ikke-styrbar strøm fra vind og sol enkelt skal kunne erstatte fossil og nukleær kraftproduksjon, er blitt grundig avslørt. Og på toppen av det hele kom krisen i gassforsyningen. Denne gjør at prisen på gasskraft, og dermed også markedsprisen på strøm, kan bli skyhøy og svinge ukontrollert, til stor skade både for privatkunder og næringsliv.

Mangel på kunnskap om både elektrisk strøm og kraftforsyning er ikke årsaken til krisen. Problemet er at energibyråkratene i EU tilsynelatende ikke hører på fagkunnskap, men uanfektet kjører et «grønt» løp, med skylapper på.

All kraftforsyning basert på vekselstrøm utgjør et ekstremt finstemt system hvor «alt», til enhver tid, må være i balanse innenfor snevre marginer. Variabel strømproduksjon fra vind og sol må derfor inn i et kraftsystem hvor det alltid er tilstrekkelig med balanse- og reservekapasitet fra fast/regulerbar kraft, hvor vannkraft og varmekraft (fossil og nukleær) er grunnpilarene.

I Tyskland, som utgjør det største strømmarkedet i EU, er allerede det meste av kullkraft og kjernekraft stengt ned som ledd i «det grønne skiftet». Men landet er blitt innhentet av naturlovene som gjelder for elektrisk strøm. Løsningen måtte selvfølgelig bli å øke tilgangen på regulerbar kraft basert på gass, med de konsekvenser som dette har medført.

Det er ingen grunn til at Norge skal gå på akkord med egen forsyningssikkerhet for å hjelpe EU (og særlig Tyskland), ut av det «grønne» kaoset som de selv har skapt.

Her må EU først rydde i eget bo, ved på kort sikt å renonsere på noe av dagens «grønne» ambisjoner: De må bygge mer gasskraft, stoppe utfasingen av dagens kjernekraft, samt legge til grunn optimal utnyttelse av all installert produksjonskapasitet.

Og på lengre sikt: Stor satsing på ny utslippsfri fast/regulerbar kapasitet, hvor ny kjernekraft vil være det mest realistiske alternativet.

Enorm sløsing med gass

Etter den forrige krisen i Ukraina i 2014, da Russland annekterte Krim, ble leveringssikkerheten for gass til EU et hett tema. Samtidig ble den teknologiske vitenskapskomiteen, tilhørende EUs «Science Europe», engasjert til å komme med anbefalinger om hvordan økt energiutnyttelse best kunne oppnås.

Komiteens forslag, med basis i termodynamikkens lover, om å fokusere på utnyttelse av energiens kvalitet, heller enn mengde energi, har imidlertid aldri slått rot i EUs mange direktiver om økt energiutnyttelse.

Resultatene som er oppnådd fram til i dag, er derfor også nedslående og langt unna målene som er satt.

Kroneksempelet på elendig energiutnyttelse er f.eks. at rundt 40 prosent av EUs forbruk av naturgass går til vanlig oppvarming av bygninger, hus og hjem, hvor utnyttelsen av gassens energi (energiens kvalitet) er rundt regnet kun én tidel sammenlignet med moderne gasskraft. Ved å fase ut direkte bruk av gass til oppvarming, til fordel for elektrisk drevne varmepumper (drevet med strøm fra gasskraft fyrt med spart gass), viser et enkelt regnestykke at EU har mulighet til å spare i størrelsesorden én firedel av dagens gassforbruk. Som ekstra bonus vil en slik reduksjon i gassforbruk også bety nær 10 prosent reduksjon i EUs utslipp av CO₂.

Et retorisk spørsmål vil være om det reelt sett bør være noen gasskrise i EU.

Les også

Hilde Øvrebekk: «I Norge har mange manet til solidaritet med Europa i energi-krisen. Men solidaritet må gå begge veier»

Hvordan komme på rett kjøl

Punkt én må bli at energipolitikken bør bli mer kunnskapsbasert, og det gjelder både i EU og i Norge. Blant annet at anbefalinger som EUs ovennevnte vitenskapskomité har presentert i sin rapport fra 2016, blir tatt til følge.
Det betyr implisitt også at det bør stilles langt større krav til kvaliteten på energirådgivning, og det gjelder både kraftutbygging og kravet til pålitelig, robust strømforsyning, samt potensialet for energisparing, – som for lengst er karakterisert av EU som «the first fuel for the EU economy».

I sum må energipolitikken legge til rette for best mulig ressursutnyttelse, optimal utnyttelse av all installert kraftgenering for å oppnå lavest mulige kostnader, og ikke minst ivareta leveringssikkerhet og stabil pris på elektrisk strøm – vår viktigste infrastruktur.

Nesten «alt» er avhengig av elektrisk strøm, en forutsetning som vi ikke bør gå på akkord med, verken i Norge eller i EU.

Publisert: