Slipp helsen fri – det er vår

Helsedirektoratet gjør helsen til et melankolsk prosjekt, der livets lyse sider blir omskapt til varselstrekanter.

Publisert:

"De største truslene mot folkehelsen er det framvoksende Forskjellssamfunnet med nyfattigdom, med prestasjonspress og utrygghet i arbeidslivet - samt en utbredt rasisme som er normalisert, ja, nesten gjort til en dyd," skriver Per Fugelli. Foto: Hilde Thomsen

Debattinnlegg

Per Fugelli

Kommentar: Tiden er preget av helsemas, helsestrev og helsefrykt. Mye av det skjer i Helsedirektoratets regi. Min påstand er at vi har stengt helsen inne i et fengsel og at den trenger frigjørende bevegelser:

Fra cellen til livet

Moderne medisin stenger helsen inne i den biologiske cellen. Vi har fått molekylenes helse. Kroppen har tatt monopol på helsen. Moderne forførere innbiller oss at hvis vi bare steller godt med muskelcellene og fettcellene våre, får vi god helse. Det er ikke sant. Kroppen er grei å ha, men den er bare en container for det gudestoffet som gjør oss til mennesker på jorden: Sjelen, ånden. Inne i sjelen bor der følelser, verdier og forventninger som påvirker helsen vår i høy grad. Her rår stolthet eller skam, trygghet eller frykt, glede eller tristhet, god samvittighet eller anger, håp eller avmakt. Disse sjelens grunnstoffer påvirker menneskets helse mer enn Omega 3, antioksidanter og lavkarbo hokus pokus.

Ottawa-charteret klargjør at ”helse oppstår der hvor menneskene bor, arbeider, elsker og leker”.

Samfunn med store inntektsforskjeller produserer sykdom.

Fra mennesket som 1-tall til flokkens helse

En annen vrangforestilling som har fått feste seg, er at helsen bygges eller rives i individet som isolat. ”Du er din egen helseminister,” yndet Dagfinn Høybråten å rope med pekefinger mot den enkelte, da han var helseminister. Individuell livsstil får overlys, samfunnsstil og levekår blir mørklagt. Den individuelle livsstilsmodellen er bekvem for makthaverne. Den flytter lyskasterne fra sosial urett til individuelle mangler, fra politiske feil til personlige feil. Livsstilsmodellen fungerer som en lynavleder for politiske trusler mot folkehelsen. ”Fjern sinnarynken – fantastisk førjulstilbud”, fristet Elipseklinikken i en annonse forleden. Sinnarynken er furen vi får mellom øynene når vi lever i undertrykking, overarbeid eller leter etter Gud, kjærlighet og mening. I stedet for å granske og helbrede Den politiske kroppen, tilbyr medisinen kvikk-fiks med kniv eller botox.

I Norge nå er de største truslene mot folkehelsen det framvoksende Forskjellssamfunnet med nyfattigdom, med prestasjonspress og utrygghet i arbeidslivet — samt en utbredt rasisme som er normalisert, ja, nesten gjort til en dyd. Samfunn med sosial rettferdighet og etnisk respekt bygger helse. Samfunn med store inntektsforskjeller produserer sykdom. Samfunn preget av hard konkurranse og forakt for svakhet legger helse øde. Denne vitenskapelige sannhet må vi våge å bære fram selv om den har politisk ladning.

Fra 4 984 117 kloner til 4 984 117 gåter

Det foregår mye ensretting i helsens navn. Strenge forskere har designet Det sunne mennesket. Med grønn resept, skremsel og forbud skal de 4 984 117 særpregede enkeltmenneskene i dette landet tvangsinnlegges i Den norske helsetrøyen. Da får mange gnagsår. Samfunnsmedisinen arbeider med grupper. Derfor har den lett for å glemme at mennesket stemmer med Erik Eriksons sannhet: ”Man is a universe of one”.

Vi må beskytte menneskets eiendomsrett til egen helse. ”Det er jeg selv, som vet best om meg selv,” sto det i et klagebrev jeg fikk forleden fra en mann som følte seg tvangsinnlagt i medisinens helseideal.

Fra sunnhetsraseri til Gladhelse

Helsedirektoratet gjør helsen til et melankolsk prosjekt. Livets lyse sider blir omskapt til varselstrekanter. Samfunnsmedisinen bokfører minusene i helsens regnskap og markedsfører strevet for helsen. Jeg skulle ønske at helseopplysningen la mer vekt på salutogenese, gladhelse. Helsen bestemmes ikke bare av å unngå farer. Helsen skapes også ved å samle skatter: Trivsel, mening, tilhørighet, verdighet, godt arbeid, lek, nærhet til mennesker, guder og natur. Platon sier: ”Å være opptatt av helsen er den største hindring for et godt liv.”

Fra null-visjonen til Professor Goodenough

”Kunnskap trumfer alt,” roper Jens Stoltenberg med stjerner av makt og kontroll i øynene. Han utstråler tidens overtro på vitenskap og teknologi. Hvis vi bare investerer nok milliarder oljekroner og nok milliarder hjerneceller, så kan vi (nesten) være Gud: Designe livet, planlegge samfunnet, bestyre naturen. Men så kommer en Eyafjallajøkul og en Anders Behring Breivik og et hjerteinfarkt og hvisker det kloke folk på Røst alltid har visst: Høvedsmannen er et annet sted.

Jeg møtte en sykepleier ved intensivavdelingen på Feiringklinikken forleden. Her opererer de 40 år gamle menn med hjerteinfarkt på løpende bånd. Hun fortalte at selve pinen for en del av disse disiplinerte, viljesterke mennene var ikke hjerteinfarktet i seg selv, men krenkelsen og skuffelsen, følelsen av bedrag og urett. De har levd 100 prosent kunnskapsbasert, spist rett, drukket rett, trent rett og holdt seg unna røyk og synd. Likevel blir de rammet, ja straffet!

Vi bør la oss inspirere av en kollega jeg møtte i Afrika: Professor Goodenough. Hans metode var å få menneskene til å forsone seg meg livet som et blandet regnskap, vær glad i nok, i stedet for å fortviles over at jeg ikke får eller når alt.

Kanskje Helsedirektoratet – og for så vidt hver enkelt av oss – bør leve etter Camille Paglias helsemotto: Vi bør godta vår smerte, forandre på det vi kan – og le av resten?

Publisert: