CO₂-termostaten repetert

KRONIKK: Noen prøver stadig å knekke den robuste vitenskapelige forståelsen av at CO₂, karbondioksid, er hovedbryteren i jordklodens klimasystem med selektiv plukking fra forskning og hjemmesnekrede teorier.

Publisert: Publisert:

Oppvarmingseffekten fra raskt økende konsentrasjoner av CO² i atmosfæren kan måles direkte og presist. CO² er også forutsetningen for fotosyntesen til alger, planter og trær. Foto: NASA/GSFC/NOAA/USGS/Reuters/NTB Scanpix

Debattinnlegg

  • Odd Idar Pihlstrøm
    Miljøjournalist
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Under FNs nettopp avsluttede klimakonferanse 2017 (COP23) i Bonn slapp The Global Carbon Project nyheten om at verdens vanvittige utslipp av drivhusgassen CO₂ igjen øker, etter tre års utflating.

Aftenbladet hoppet bukk over saken og har ellers interessert seg svært lite for årets klimatoppmøte. Til gjengjeld vartet mediehuset i forkant opp med et rekordstort Magasin-oppslag på papir og nett, dominert av de såkalte Klimarealistenes særegne univers.

Realpolitikk og risikohåndtering

Klimakonferansen i Bonn får noenlunde bestått-karakter, selv av miljøbevegelsen. Det er fremgang i forhandlingene om en «regelbok» for den historiske Paris-avtalen fra 2015 og en dialog om å skjerpe frivillige nasjonale utslippsmål. Finansiering av teknologi og støtte til utviklingsland som rammes av klimaendringer er foreløpig en gjerrig historie.

Neste års COP24 i Katowice i Polen blir den virkelige testen på om verden for alvor staker kursen mot karbonkutt i et omfang og tempo som Paris-avtalen forutsetter.

Utslippene må bikke seinest i 2020 og falle raskt til netto null innen midten av århundret, hvis målet i avtalen skal nås; «[…] å holde økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen godt under 2 grader Celcius sammenlignet med førindustrielt nivå – og tilstrebe å begrense økningen til 1,5 grader». Oppgaven kan synes umulig når karbonbudsjettet for 1,5 grader kan være sprengt om tre-fem år.

1 grads oppvarming er passert, med betydelig større regionale utslag, spesielt i Arktis. En videre temperatur-økning er uunngåelig. Med det stiger risikoen for at tippepunkter i klimasystemet knyttet til havstrømmer og nedbørmønstre, irreversibel smelting av is og tining av permafrost kan bli overskredet.

Klimaspørsmålet handler nå om å fase ut kull- og oljealderen. Om hard realpolitikk, teknologiske innovasjoner, stor-skala verdensomspennende omstillinger av fossilbaserte til fornybare energisystemer, transport- og annen infrastruktur, industri, næringsliv og matproduksjon. Om risikohåndtering i form av tilpasninger til mer ekstremvær, stigende havnivåer og raske endringer i økosystemer.

Les også

Enighet på overtid i Bonn

Ikke troverdig

Samtidig fortsetter spredningen av myter og konspirasjonspreget propaganda for å diskreditere og så tvil om klimaforskning og forsinke handling. Avsløringene av finansiering av desinformasjonskampanjer i USA fra oljeselskapet Exxon og industri-oligarkene Koch-brødrene er ikke vakker, og langt fra enestående.

Her i landet durer de såkalte klimarealistene videre. En gruppering dominert av pensjonerte mannlige akademikere med bakgrunn fra oljeindustrien og ulike universitets- og forskningsmiljøer.

De fremstår ikke som ekte etterprøvende skeptikere, som klimadebatten så absolutt trenger. Men forventer å bli tatt like alvorlig som det de kaller «IPCC-leiren».

Med slagordet «Det er sola som styrer klimaet» bruker de selektivt utvalgte temperatur- og andre data, gjentar hardnakket at naturlige klimavariasjoner stadig trumfer menneskelig påvirkning og underslår at havforsuring, CO₂-problemets såkalte onde tvilling, i det hele tatt er et problem. Få av dem har vært publiserende klimaforskere, men trangen til å skyte på det enorme fagfellevurderte forskningsmateriale som sammenfattes i rapportene til FNs klimapanel (IPCC) er sterk.

At nær sagt samtlige av verdens vitenskapsakademier − ja, selv Pentagon og Nato, har samme oppfatning av klimatrusselen som IPCC hører vi lite om.

Ledestjernens budskap tilbakevist

Samtlige av de sju klimarealistene Aftenbladets journalist Jone Østebø intervjuet på ett brett i Magasinet nylig signerte tidligere i år (sammen med blant andre Carl I. Hagen) et opprop den pensjonerte amerikanske meteorologi-professoren Richard Lindzen sendte til president Trump – om å trekke USA fra Paris-avtalen.

Les også

Trump fastholder å trekke USA ut av Parisavtalen

Les også

Syria slutter seg til Parisavtalen

Her hjemme er norsk klimapolitikk «litt for fremoverlent», het det i et innlegg på Klimarealistenes hjemmeside i sommer.

Lindzen er en av klimarealistenes fremste ledestjerner. Hans hypoteser om at vanndamp og skyer demper global oppvarming, er tilbakevist. Men Lindzen fortsetter å bagatellisere menneskelig påvirkning av klimaet og betydningen av CO₂.

Svært mange vitenskapelige studier konkluderer motsatt. Tre eksempler:

Eksempel 1: Mellom 2000 og 2010 gjennomførte et forskerteam ved Lawrence Berkeley National Laboratory i California (Daniel Feldman og medarbeidere) to parallelle tiårs-serier med presise spektrometer-målinger av oppvarmingseffekten av CO₂ i Oklahoma og Alaska. Studien ble publisert i Nature i februar 2015.

Forskerne greide å skille «strålingspådrivet» fra CO₂ fra andre gasser og forhold som påvirker drivhuseffekten.

I måleperioden økte CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren med 22 milliondeler (ppm), fra rundt 370 til 392 ppm. Tidsseriene fra begge målestasjonene viste en statistisk signifikant tiårs-trend på 0,2 watt per kvadratmeter økt infrarød varmestråling på bakken. Dette matcher godt teoretiske beregninger av hvordan stigende CO₂-utslipp fra menneskelig aktivitet påvirker jordas energibalanse, ifølge studien.

Eksempel 2: I Geophysical Research Letters i juni 2015 kalkulerte Carnegie/Stanford-forskerne Ken Caldeira og Xiaochun Zhang at den langsiktige, akkumulerte klimatiske oppvarmingseffekten av CO₂ som frigjøres fra forbrenning av kull, olje og gas er 100.000 ganger større enn den kjemiske varmeenergien fra oksydasjonen av karbon til CO₂ under selve forbrenningen. De viste til den svært lange oppholdstiden CO₂ har i atmosfæren.

Eksempel 3: I Science i oktober 2010 framholdt en forskergruppe fra NASA Goddard Institute for Space Studies (Andrew Lacis og medarbeidere) at ikke-kondenserende drivhusgasser (som ikke opptrer i væskeform) «kontrollerer styrken på resten av jordklodens drivhuseffekt». Sjefen blant disse gassene er CO₂, fulgt av metan- og lystgass.

De påpekte at vanndamp og skyer riktig nok står for cirka 75 prosent av den samlede drivhuseffekten. Men dette skyldes «hurtigreagerende feedback-effekter» av den langbølgete varmestrålingen fra særlig CO₂. Uten den understøttende rollen til CO₂, metan og lystgass ville klodens drivhuseffekt kollapse og jorden fryse til.

Nå skjer det motsatte. Og takten i den menneskeskapte opphopningen av karbondioksid i atmosfæren savner trolig sidestykke i planetens historie, ifølge eksperter på karbonsyklusen. Klimaskeptikere med manglende blikk for helheten trekker fram den samtidige ekstra gjødslingen av fotosyntesen. Men «forgrønnings-effekten» spiser bare en liten del av CO₂-opphopningen, og kan være midlertidig.

Les også

UiS-forskere: «Klimaforskerne er de egentlige klimarebellene»

Les også

Klimarealister: «Vitenskapelige spørsmål må kunne diskuteres åpent»


Publisert:

Klimasaken

  1. 2019 var Europas varmeste år

  2. Første hetebølge i Antarktis

  3. Autoritært og farlig fra Oslo MDG

  4. – Totalt kan det ende med at du egentlig bare flytter det meste av utslippene til andre land i Europa

  5. – Grønn omstilling — meir enn fagre ord?

  6. Ta strømmen fra oljedepartementet

  1. Klimasaken
  2. IPCC
  3. Klima
  4. FNs klimapanel
  5. Klimaforskning