150 år med afrikanske studenter ved misjonsskolen i Stavanger

KRONIKK: På Misjonsmarka – på høyden opp fra Vågen og Straen i Stavanger– har VID Misjonshøgskolen i drøye 150 år huset afrikanske studenter. Den første var sørafrikaneren Zibokjana Ka Gudu Moses, og siden har mer enn 130 fulgt etter.

Publisert: Publisert:

1864–1869-kullet ved Misjonsskolen, som den da het, og de to lærerne deres. Bak fra venstre: P. A. Pedersen, J. Nygaard, K. Skaar, Chr. Borchgrevink, Zibokjana Ka Gudu Moses – fra Zululand, skolens første afrikanske student, O. Tjomsland og H. Vilhelmsen. Foran fra venstre: D. Egenæs, L. Stueland, G. Blom, pastor E. F. Eckhoff, pastor Chr. Dons, O. Stavem og T. Rosaas. Foto: B. Norland, Misjons- og diakonarkivet, VID

Debattinnlegg

  • Knut Holter
    Professor ved VID Misjonshøgskolen
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Misjonsskolen i Stavanger – fra 1977 Misjonshøgskolen og fra 2016 del av VID vitenskapelige høgskole – ble grunnlagt i 1843 for å utdanne prester og lærere for Det norske misjonsselskaps arbeid i Sør-Afrika. Opp gjennom historien har selvfølgelig de fleste studentene vært norske, men så tidlig som i 1866 ble den første sørafrikaneren tatt opp, Zibokjana Ka Gudu Moses fra Zululand.

En sensasjon

Moses vakte stor oppsikt. Et halvt århundre senere beskriver Arne Garborg hvordan Moses ble vist fram på misjonsfester rundt i distriktet. Han så glad ut, skriver Garborg, han så langt ifra så «syndetyngd ut som ein frelst jærbu». Og jentene på Jæren «såg på Moses med so blanke augo at eg tenkte: dei tok’n gjerne, um dei fekk’n! Men så hugsa eg at det var fleirgifte i Sululand» («Knudaheibrev», 1904, side 178).

Den neste afrikanske studenten var Rabeony Hans fra Madagaskar, med fire–fem år i Stavanger på 1880-tallet, og etter ham fulgte en og annen afrikansk student gjennom det neste hundreåret.

Utover 1980-tallet ble det imidlertid opplevd som et stadig økende problem at de afrikanske studentene måtte lære seg norsk og var forventet å ta hele teologiutdanningen i Norge. Ønsket om en engelskspråklig mastergrad i teologi – som kunne bygge på en teologiutdannelse i studentenes hjemmekontekst – ble sett som løsningen på dette. Modellen med et slikt engelskspråklig program ble realisert på midten av 1990-tallet, og fra 2002 ble den komplettert med et doktorgradsprogram. For tiden har mastergradsprogrammet seks og doktorgradsprogrammet sju afrikanske studenter.

Speilets budskap

VID Misjonshøgskolens drøye 150-årige erfaring med afrikanske studenter har gitt oss som institusjon, ansatte og studenter et vell av erfaringer. Møtet med de afrikanske studentene har også vært et møte med oss selv. Kanskje kan vi si at vi nettopp gjennom de afrikanske studentene har fått anledning til å speile våre egne holdninger og forestillinger.

Dels har det afrikanske nærværet ført til en institusjonell læringsprosess. Vi har lært noe om hvor norske vi er – både hva språk og studieopplegg angår – selv ved en institusjon med fokus på «alle folkeslag». Moses var rimelig godt rustet til det norske som møtte ham i Stavanger. Han fikk norskundervisning før han reiste og underveis på båten, mens andre har måttet slite mer med språket, parallelt med studiene.

Men det norske viser seg ikke bare i språket. Også studieopplegg og gradsstruktur har vært preget av den norske konteksten. Da den europeiske Bologna-prosessen skulle implementeres i Norge i 2002, valgte Misjonshøgskolen derfor å etablere en seksårig cand.theol.-utdanning der to av årene – mastergradsdelen – ble gjort engelskspråklig. Dermed var en drøye 150-årig løsningsmodell på integreringsspørsmålet snudd 180 grader. Mens Moses og hans etterfølgere helt fram til midten av 1990-tallet ble integrert i et norsk utdanningsmønster, ble nå de norske studentene integrert i et språklig og organisatorisk mer «internasjonalt» utdanningsmønster.

Afrikansk sammenheng, «dekolonisering»

Dels har også nærværet av afrikanske studenter ført til en faglig læringsprosess. Vi har sett at «fag» aldri er bare «fag». Det er ikke nok å lese om afrikansk teologi, kirkehistorie eller bibelvitenskap; afrikanske faglige aktører må selv få opptre som handlende og talende subjekter inn i studieløpet. De afrikanske studentene kommer ikke til Stavanger for å kopiere norske tros- og forståelsesmodeller, snarere for å utvikle egne modeller, om enn i kritisk dialog med vestlig tradisjon.

Når norske og internasjonale universiteter og høgskoler denne høsten diskuterer spørsmålet om en «dekolonisering» av akademia, så dreier det seg om spørsmål som lenge har levd i klasserommene på Misjonsmarka.

På høyden opp for Vågen og Straen har vi altså hatt afrikanske studenter i drøye 150 år. Disse har vært eksponenter for den globale forflytning kirken har opplevd de siste par hundre årene. Kirken er gått over fra å være en hovedsakelig nordlig størrelse til å bli en global og særlig sørlig størrelse. Og dette har skjedd svært raskt. Her i Stavanger gikk Moses i klasse med noen av de som skulle bli Misjonsselskapets pionerer på Madagaskar, og i dag er den lutherske kirken på Madagaskar – med sine om lag fire millioner medlemmer – ikke bare en av øyas viktigste folkebevegelser, men også en av de største kirkene i den lutherske kirkefamilien.

Les også

– Interkulturell kompetanse for alle, og vi må gå bevisst inn for den

Lærdom og erkjennelse

Så, hva har vi gjort og lært? Vi har – med en høgskoles verktøy: utvikling og formidling av kunnskap, forståelse, holdninger og ferdigheter – fått bidra inn i en av kirkehistoriens mest dramatiske perioder, der kirken har forflyttet seg fra nord til sør. Og vi har klarere og klarere sett at når troen på Kristus sprenger geografiske, kulturelle og sosiale grenser, må den samtidig finne nye uttrykksformer.

  • Denne kronikken er skrevet i samband med 175-årsjubileet for VID Misjonshøgskolen 10.–11. november 2018. Red.mrk.
Les også

– Nye bilder av afrikanske kvinner

Les også

– Bibelen leses ulikt ut fra ståsted, kulturelle forhold spiller en stor rolle

Les også

– Teologien globaliseres og flyter

Les også

– Misjon, prostitusjon og globalisering

Les også

– Hører religion og bistand sammen?


Rogalands relasjon til Madagaskar i dag, innen både forskning og miljøarbeid, kan spores tilbake til misjonsfilmene. Her fra arbeidet i Mangarano, en av verdens største kolonier for spedalske. Foto: Stillbilde fra misjonsfilmen «De utstøttes by Mangarano»

Filmhistorie: Visste du at for 60–70 år siden ble filmer produsert i Stavanger vist land og strand rund med opptil 150.000 seere? Og at dette startet allerede i 1937? Men var det syndig, egentlig?

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Fjellklatrere hentet av redningshelikopter

  2. Mamma Ingebrigtsen ble forferdet over Jakobs løp: – Han er tross alt 20 år i dag og må få bestemme selv

  3. 200 kilo poteter, 200 kilo skinke, 14 bokser eplemos og drøye 50 kilo mel går med når det skal lages komlemiddag i USA

  4. Over disse skiene skjulte han vodkaflaskene. Nå kjenner treneren seg igjen i Northugs problemer.

  5. Rekorden hadde stått i 16 år. Så kom Jakob Ingebrigtsen til Bergen.

  6. – Du setter ikke smeller. Da blir du kjeppjagd.

  1. Misjonshøgskolen
  2. VID vitenskapelige høgskole
  3. Teologi
  4. Språk
  5. Afrika