Når visjoner om pårørende­omsorg opp­leves som provokasjoner

KRONIKK: La oss slippe flere ord, rapporter, visjoner, nettsteder og seminarer rettet mot dem som trenger og vi som gir omsorg.

«Som pårørende i over 30 år kunne jeg delt hundrevis av anekdoter fra vår ’pasient- og pårørendevirkelighet’» , skriver Angela Ebbesen.
  • Angela Ebbesen
    Angela Ebbesen
    Stavanger
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Midt oppi russernes invasjon av Ukraina setter jeg meg til tastaturet for å gi min versjon av et tema som har vært berørt på ulike måter i Aftenbladet den siste tida: Omsorg for eldre hjelpetrengende og deres pårørende.

Unn Cecilie Omre og Lillian Michaelsen fra Nasjonalforeningen Stavanger uttrykte den 15. februar bekymring for en stadig voksende gruppe av eldre, hjemmeboende demente. De etterlyser flere sykehjemsplasser tilrettelagt for disse og ber lokalpolitikerne ta konsekvensene av Solberg-regjeringens fem år gamle Leve hele livet-reform.

Jeg gikk til Stavanger kommunes hjemmeside for å lese og forstå hva reformen betyr i praksis i vår kommune. Her kan vi lese at for mennesker med nedsatt funksjonsevne, skal de lokale helse- og velferdsmyndighetene implementere «positiv atferdsstøtte (PAS) som verdi og rammeverk».

Jeg ble ikke klokere.

Les også

Unn Cecilie Omre og Lilland Michaelsen: «Vi rekker ikke å dø fort nok til at kabalen går opp»

Velmenende, men virkelighetsfjernt

Heidi Hjorteland Wigestrand hadde den 21. februar en kommentarartikkel om journalisters møte med pårørende i kriser – pårørende, som nå også har fått sin egen «allianse» og flere nettsteder. Dette er stiftelser som etableres i det vakuum som oppstår når det offentlige hjelpeapparatet svikter.

Hun viser til den forrige regjeringens pårørendestrategi, Vi – de pårørende. Denne strategi ble frontet på utallige webinarer, i videosnutter og nettsteder av vår tidligere helseminister, helsebyråkrater og fagfolk på alle nivåer og noen pårørende.

Les også

Heidi Hjorteland Wigestrand: «Dessverre viser undersøkingar at pårøranderolla kan gå på helsa laus»

Mengden strategidokumenter og handlingsplaner fra regjeringen til allmennheten er enorm. Alle er fulle av det jeg vil kalle velmenende, men i praksis, virkelighetsfjerne visjoner.

Jeg leste meg opp på noen av de mange rapportene, som strategien Vi – de pårørende, bygger på: «Omsorg 2020», «Innovasjon i omsorg» og «Når sant skal sies om pårørendeomsorg».

Overveldende lesing.

Mens hovedmålet for den siste strategien Vi – de pårørende er å «anerkjenne pårørende som ressurs», er imidlertid hovedbudskapet fra de 300 innspillene fra pårørende til strategien, slik jeg leser dem:

La dem som vi er pårørende til, få den lovbestemte hjelp, de ytelser, de tekniske hjelpe­midler og den helhetlige omsorgen som de trenger for å være hele mennesker som lever meningsfylte liv. Hele livet.

Vi kan ikke lenger ha det slik at vi bruker ufattelige ressurser på å skrive oss ut av en varslet omsorgskrise for eldre og funksjonshemmede. Velmenende visjoner kan fort bli til provokasjoner når de møter virkeligheten.

I konstant beredskap

Å være pårørende skulle jo være å få lov til å være nettopp det – en nær person, en slektning eller en livslang venn. En som berøres av, og som deler skjebnen til den hjelpetrengende. En som ønsker å fortsette å være den som bryr seg, som partner, forelder, kamerat eller sønn/datter til den som trenger omsorg og omtanke og selvsagt en hjelpende hånd til praktiske gjøremål.

Vi pårørende er i konstant beredskap i tilfelle utstyr og rutiner svikter og den hjelpetrengende blir hjelpeløs. Vi er på lag med en førstelinje i hjemmebaserte tjenester (HBT) i et lokalt helse- og velferdsapparat som har begrensede virkemidler å tilby når utfordringene er mange og sammensatte.

Vi kompenserer for fravær av en helhetlig og koordinert innsats, og vi gir omsorg og praktisk hjelp år ut og år inn – mens vi druknes i ord i form av luftige visjoner.

For hvem snakker om resultat- og måloppnåelse, om tilsyn og kvalitetssikring av tjenester fra NAV-systemet og helse- og velferdsetaten?

Fra detaljer til helhet

Som pårørende i over 30 år kunne jeg delt hundrevis av anekdoter fra vår «pasient- og pårørendevirkelighet» for å vise at det er i de tusen detaljer at de mest sårbare blir hjelpeløse. Problemet er imidlertid at den virkelig store svikten finnes i helheten og på systemnivå.

Samtidig synes det som om verken politisk eller administrativ ledelse i Stavanger kommune eller Statsforvalteren har et helhetlig bilde av hvordan krav og rettigheter i helse- og omsorgslovgivningen etterleves for de mest sårbare gruppene av eldre og funksjonshemmede.

Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten plasserer ansvaret der det hører hjemme. Tilsynsansvar og -myndighet er allerede plassert.

Samarbeid på tvers

Hva om politikerne i Stavanger kommunes utvalg for helse og velferd tok initiativ til et tilsynssamarbeid mellom Statsforvalteren og Stavanger kommunes miljø for forvaltningsrevisjon (Rogaland Revisjon) – og med SHARE – Senter for kvalitet og sikkerhet i helsetjenesten ved UiS som faglig ressurs?

Så ville jeg invitert inn forfatterne av den nasjonale pårørendeundersøkelsen, utført av Opinion for Helsedirektoratet i 2020, for å gi innspill til områder for prioritering rettet mot pårørende. For å framskaffe et grunnlag for reelle og offensive tiltak for de mest sårbare eldre.

La oss slippe flere ord, flere rapporter, visjoner, flere nettsteder og seminarer rettet mot dem som trenger og vi som gir omsorg!

Bruk ressursene på å heve kvalitet, kapasitet, integritet og bevissthet på utøvelse av lovpålagte og livsnødvendige tjenester slik at disse kommer de syke, slitne og eldre til gode! Der hvor visjoner møter virkeligheten.

Da kan Vi – de pårørende få være nettopp det. Mens de vi er pårørende til, vil kunne Leve hele Livet.

Publisert: