Vi driver med sivil ulydighet for å få en bedre ruspolitikk

DEBATT: For å vise hvor håpløs rusdebatten er blitt, har noen valgt å gå til sivil ulydighet. Er virkelig all bruk misbruk? Hvorfor ha terskelverdier så lave at brukere daglig må omgås lovløse?

Terskelverdier er uten prinsipiell basis. Dette systemet skiller ikke bruk fra salg, men vrir tilbud og etterspørsel til en offer- og overgriperkontekst.
  • Roar Mikalsen
    Roar Mikalsen
    Leder, Alliansen for rettighetsorientert ruspolitikk (AROD)
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Tobias Stokkeland (Grønn Ungdom) tok fram en joint under ungdomslederdebatten i Arendal. Ungdomspolitikeren brukte overdosedødsfall og hvor lett det var å få tak i narkotikaen som argument for legalisering, og forsvarte sivil ulydighet som verktøy for endring.
Leder av Senterungdommen, Torleik Svelle, kritiserer stuntet. Han mener at det viser hvor håpløs rusdebatten er blitt, men det er bedre grunner for sivil ulydighet enn å videreføre straff. Etter Rusreformutvalgets rapport er grunnlaget for kriminalisering borte. Allikevel treneres fremveksten av menneskerettigheter, og sivil ulydighet er anerkjent politisk virkemiddel for sikring av rettsstatens garantier.

Vilkårlighet i rusfeltet

Det er i denne sammenheng liten tvil om at den politiske prosessen har sviktet. I rusreformrapporten brukes ord som «offentlig panikk», «uproporsjonalt bilde», «misvisende forestillinger», «feilinvestering i straff», og «virkelighetsresistent misgjerning» for å oppsummere politikkens utvikling. Vi har å gjøre med en politikk preget av «moralsk indignasjon og hevnmotiver», men straff fortsetter på tilbakeviste premisser. Det er derfor naturlig at noen trekker i nødbremsen. Jo flere som utfordrer forbudet, jo raskere vil politikerne våkne, og den 22. september vil Alliansen for rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) og Pasientforeningen for sikker cannabisbruk (PASCAN) ta med cannabis til Stortinget for å belyse spørsmål om menneskerettigheter.

Vi gjør dette fordi terskelverdier er uten prinsipiell basis. Dette systemet skiller ikke bruk fra salg, men vrir tilbud og etterspørsel til en offer- og overgriperkontekst. Til tross for det har ingen vist hvordan ett eller hundre gram tilsier at borgere skal sykeliggjøres eller straffes, og aksjonen vil klargjøre rettigheter, slik at vilkårlig fengsling ikke skjer.

Siden 1980-tallet har kriminologer som Nils Christie og Ragnar Hauge koblet jakten på syndebukker til ruspolitikken. AROD og PASCAN mener ikke bare at det er en sammenheng mellom syndebukkmekanismen, menneskerettsbrudd, og Rusreformutvalgets påvisning av offentlig panikk, men at bruken av straff fortsetter fordi politikere ikke vil gå i seg selv.

Politikerne ser forbud som nødvendig for å beskytte samfunnets mest sårbare. Allikevel må det være et visst forhold mellom mål og middel, og om mindre inngripende tiltak er bedre egnet, må frihet vektlegges. Våre folkevalgte kan derfor ikke sykeliggjøre eller kriminalisere rusbruk uten at menneskerettighetene vektlegges, og gjennom sivil ulydighet søker undertrykte grupperinger oppreisning.

Les også

Jens Hetland: «Legalisering av cannabis og virkeligheten»

Øl, vin og cannabis

Poenget med ruspolitikken er å gjøre rusbruk så farlig som mulig. Forbudstilhengerne ser all bruk som misbruk, det er ingen kvalitetssikring, og jo verre brukere har det, desto mindre lukrativt er det for ungdommen å bli «narkomane». Regjeringen satser derfor på straff for å holde rusbruk nede, men hva har en cannabisdyrker gjort som er verre enn en øl- eller vinbrygger? Hva har en cannabisselger gjort som er verre enn en ansatt i handelsnæringen? Er det annet enn dobbeltmoral som gjør forbudet til akseptert politikk?

Om ikke forskjellsbehandlingen fra alkohol kan forsvares, har forbudet samme prinsipielle problem som tidligere tiders vilkårlige forfølgelse. Minoritetsbeskyttelse er ansett som en grunnleggende del av rettsstaten, så hvorfor ha terskelverdier så lave at brukere daglig må omgås lovløse? Er det rimelig å utsette brukere for et kriminelt marked, eller er samfunnet bedre tjent med legalisering?

Dette er spørsmål som må avklares og sivil ulydighet er en nøkkel. Prøvelsesretten ble av Johs. Andenæs omtalt som vestens viktigste bidrag til verdenskulturen, og kontroll av en politikk som hvert år koster 6,5 milliarder kroner, tusenvis av fengselsår, og hundrevis av liv må til. I 20 år har avkriminalisering vært faglig anbefalt, og kanskje er det ulydighet som får politikere til å lytte?

Det er derfor naturlig at noen trekker i nødbremsen. Jo flere som utfordrer forbudet, jo raskere vil politikerne våkne. Den 22. september vil AROD og Pasientforeningen for sikker cannabisbruk ta med cannabis til Stortinget.
Publisert: