Fra Hulda til hijab

KRONIKK: Bunadene våre har alltid vært i utvikling. Da er det kanskje ikke så farlig om den fortsetter å utvikle seg for å passe til nye bunadsbrukere, enten de ønsker seg inkludert fra andre kulturer eller kjønnsminoriteter?

Debattinnlegg

24. juni åpner Stavanger museum utstillingen «Fra Hulda til hijab», en utstilling om folkedrakter og bunader fra 1700-tallet og fram til i dag. Fortellingen strekker seg fra de første bunadsbrukerne som ikledde seg «Nasjonalen» på slutten av 1800-tallet til forfatter og folkeopplyser Hulda Garborgs bunadsidé rundt 1900 og videre til hijab med bunadsbroderi som Sahfana M. Ali tok i bruk i 2016 og en helt ny kjønnsnøytral bunad utviklet i 2022.

I utstillingen møter du rogalendinger anno 2022, fra inn- og utland, som forteller om sitt forhold til bunad og folkedrakt. På hvilke måter tilpasses bunaden i dag? Er vår tids bunadsbruk, som Hulda ville sagt det, «tidhøveleg»?

Hulda Garborg har mye av æren for bunadstradisjonen slik vi kjenner den i dag, men Hulda var opptatt av at bunadene måtte tilpasses samtiden for å bli brukt: «Ein bunad skal ikkje vera evig eins; den kann sjølvsagt – og skal – utviklast som alt anna, naar han kjennest uhøveleg. Me kan ikkje gå rundt aa vera «museumsgjenstande.»

Hodeplagg – en glemt tradisjon?

Da Sahfana M. Ali kledde seg i hijab med frafjord­broderi til bunadens sin i 2016, ble hun møtt av en bølge av rasistisk og sjikanerende mot­stand. Kan en av år­sakene til hetsen hun møtte være mangel på kunn­skap om norske hode­plagg­tradisjoner?

Skikken med å skjule håret sitt under et hode­plagg forbindes i dag av mange med islam. Historisk sett har denne skikken også vært viktig i Norge. Det var varia­sjoner fra sted til sted, på samme måte som det i dag finnes regional variasjon for bruk av hijab. Hode­plagget viste en persons sosiale status, og tradi­sjonelt har hode­plagg for kvinner vært skaut, tørkle og lue. For menn, lue eller hatt. Gifte kvinner skulle alltid skjule håret. Å gå i kirken uten hode­plagg ble sett på som vanære. Til­dekket hår var også en måte å hedre ekte­mannen på. Kvinner som fikk barn utenfor ekte­skap, måtte gå med «skamme­skaut».

Sahfana M. Ali, en religiøs og gift kvinne som bærer sin form for skaut til rogalandsbunaden, kan trekke bånd både til sin religiøse tilhørighet og samtidig knytte seg til de norske tradisjonene for bruk av koneskaut. Bunadshijaben kan sies å være spor av en praksis som var vanlig i norsk hodeplaggtradisjon, samtidig som den peker fremover mot en videreutvikling av bunadene for bunadsbrukere som ønsker å dekke til håret.

Draktforsker Aagot Noss har påpekt at bunadbevegelsens manglende oppmerksomhet på hodebunad er en av årsakene til at tradisjonen med hodeplagg er svekket. Hodeplagg var en sentral del av klesdrakten til godt inn på 1900-tallet, men det er ikke så mange «pålahuer» å se i Stavanger en 17. mai.

For å få ung­dom­men med seg har dagens bunads­produsenter i Stavanger til­passet seg tiden. I dag kan man bruke broderte hår­bånd, hår­bøyler, bregda­bånd eller silke­skjerf på hodet. Den tradi­sjonelle påla­hua, som er en del av rogalands­bunaden, har navnet sitt fra luas bak­stykke som har betegnelsen pålen. Ifølge etnolog Mål­frid Grims­tvedt har påla­hua vært i bruk i Roga­land fra siste halv­del av 1700-tallet. Den gang var det vanlig at kvinner brukte snipp over luen fra kon­firma­sjons­alder. I dag er snippen svært lite brukt.

Når Stavanger museums samling av folkedrakter fra 1700- og 1800-tallet nå endelig tas ut av magasinet, kommer både pålahuer og snipp til syne. Kanskje kan de gamle luene inspirere til å ta frem pålahua fra skapet og attpåtil knytte på en snipp?

Identitet og tilhørighet

Bruk av bunad var for mange viktig da de flyttet fra bygdene til byene. Noen følte seg rotløse i sin nye tilværelse og brukte bunaden som bindeledd til bygdekulturen. På samme måte kan bunaden for personer med minoritetsbakgrunn i dag vise at de ønsker å være en del av den norske kulturen. Gjennom klær signaliserer vi hvem vi vil kommunisere med, og ved å bruke en bunad, identifiserer man seg med mennesker og steder. Det skaper følelse av tilhørighet.

Holdningene til hvem som tilhører en gruppe og hvilke kulturelle særtrekk en har eller mangler, er med på å definere forestillingen om hvem som kan gå med bunad. Det oppstår ubehag i bunadskulturen når folk opplever å bli møtt med kulturrasisme når de ønsker å delta i tradisjonen Hulda Garborg etablerte for å samle Norge rundt en drakttradisjon. Bunaden skulle symbolisere norsk identitet, og når den mer enn hundre år etter fortsatt står som nasjonalsymbol, bør det være selvsagt at den rommer hele mangfoldet av mennesker som kjenner seg norske i dag.

For å kunne samle det nye oss i en drakttradisjon som bunad, må kunnskapsnivået om bunadens og de norske folkedraktenes historie opprettholdes og formidles. Med utstillingen «Fra Hulda til hijab» ønsker Stavanger museum å bidra til refleksjon rundt vår tids bruk av bunad. Økt forståelse av at bunadene våre alltid har vært i utvikling, gjør at tradisjonen kan brukes inkluderende, både overfor mennesker med opphav i andre kulturer og for andre minoriteter i vårt samfunn.

• Drøset: «Et fullverdig budeiekostyme med et par kilo sølvtøy, en vest som strammer, et skjørt som holder 225 grader, en iskald, skrukkete vest og en keeeeeeep som flagrer. Og nevnte vi skoene?»