Institusjoner er et gufs fra fortiden, Randaberg!

DEBATT: I dag er «Jon» en del av gaten sin, i morgen vet ingen hvem han er.

«Randabergs initiativ minner ikke bare om segregering, det er segregering og en oppsamling av folk som har samme behov», skriver Ulf Berge.
  • Ulf Berge
    Førstelektor ved VID vitenskapelige høgskole
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Randaberg er i ferd med å gjøre akkurat det samme som Fredrikstad, nemlig å gjeninnføre institusjoner i Norge for personer med utviklingshemming. Bortsett fra V, Frp og SV skal de andre politikere bestemme seg for hvilken side av historien de vil være på.

Institusjoner er et gufs fra fortiden der stordriftsfordeler og gruppetenkning hadde fokus, ikke enkeltmennesket sine behov. For å forstå motstanden bak dette må en ta et skritt tilbake, 30 år, da Helsevernet for utviklingshemmede (HVPU) ble reformert vekk. Kort fortalt var situasjonen i små og store institusjoner uholdbar og det trengtes en reform. Alle med utviklingshemming skulle heretter bo, leve og få tjenester der de vokste opp på lik linje med andre.

Å slå sammen boliger og å lage store enheter, er en trend som vi må stoppe.

Motvirker ikke ensomhet

Randaberg kommune markerer eksakt 30 år etter at institusjonene ble lagt ned at disse skal gjenoppstå. Overordnede føringer som menneskerettighetskonvensjonen for personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD f.eks. artikkel 19 som sier at folk skal få bo hvor de vil), veiledere og tilsyn legges glatt til side når økonomien taler. Nyere forskning sier dessuten at slike store bofellesskap ikke motvirker ensomhet eller gir bedre fagmiljø slik kommunedirektøren hevder.

Det er også utfordrende å gi gode tjenester på store enheter. At alle får finere leilighet er bra, men det kan de også få der de allerede bor. Viktigere er vurderinger rundt å bryte menneskerettigheter og å skape omgivelser som er sterkt assosiert med atferdsproblemer og dårlige liv når folk pakkes sammen i en stor bygning.

Bidrar til normalisering

Randabergs initiativ minner ikke bare om segregering, det er segregering og en oppsamling av folk som har samme behov. Det vil ikke gå mange dager før bygget legger premissene for tjenestene og hva som er mulig. Det finnes ikke en fagperson i Norge som ønsker dette tilbake. Og hvis Randaberg ikke har fått det med seg, så har den største kampen blant mennesker med funksjonsnedsettelser nettopp vært kampen mot institusjoner og å bli sett som et enkeltmenneske. I dag er «Jon» synlig på skolen, på Kiwi, i sentrum, og synlighet bidrar til normalisering.

Kvaliteten på et samfunn måles ved hvordan vi behandler de svakeste. Randaberg forsøker nå å flytte på denne grensen ved å gjeninnføre noe vi trodde var skrotet. Det er helt sikkert billigere og mer praktisk å samlokalisere tjenester, men å organisere seg vekk fra menneskerettigheter er ikke veien å gå.

Avgjørende dag

Jeg er redd for at slike løsninger er med på å nedvurdere, stemple og gruppere mennesker med funksjonsnedsettelser. Det er en gal tolkning av forsvarlighetsprinsippet i helse- og omsorgstjenesteloven. Å slå sammen boliger og å lage store enheter, er en trend som vi må stoppe. For kommuner sammenligner seg med andre tilsvarende kommuner og legger tjenester deretter. «Hvis Randaberg kan lage store enheter, kan vi det også!». Kommunestyresalen i Randaberg den 16. desember er en avgjørende dag for utviklingshemmedes menneskerettigheter.

Publisert: