Det nødvendige akademiske ansvar i møte med klima­krisen

KRONIKK: Vi forventer at arrangementer ved våre akademiske institu­sjoner lever opp til grunn­leggende viten­skapelige kriterier.

Fordi klimavitenskapen er så tydelig, argumenterer fem vitenskapelig ansatte ved UiS for hvorfor UiS-rektor Klaus Mohn ikke burde ha takket ja til en invitasjon fra Klimarealistene – og hvorfor akademiske institusjoner må være nøye med hvem de slipper til.

Debattinnlegg

  • Siddharth Sareen
    Førsteamanuensis, Institutt for medie- og samfunnsfag, UiS
  • Elisabeth Lund Engebretsen
    Førsteamanuensis, Senter for kjønnsstudier, UiS
  • Anders Riel Müller
    Leder, Forskningsnettverk for smarte, bærekraftige byer, UiS
  • Finn Arne Jørgensen
    Professor, Institutt for kultur- og språkvitenskap, UiS
  • Rune Todnem By
    Professor, Unesco Chair on Leadership, Innovation and Anticipation, UiS
Publisert: Publisert:

I en tid med klimaendringer er det skadelig å så tvil om etablert konsensus blant verdens ledende forskere. Det rammer aktivt sårbare grupper og senker, eller i verste tilfelle forhindrer, nødvendige handling til støtte for FNs bærekraftsmål. Her vil vi, fem samfunnsvitere ved Universitetet i Stavanger (UiS), forklare hvorfor.

Kronikkforfatterne, fra venstre: Siddharth Sareen, Elisabeth Lund Engebretsen, Anders Riel Müller, Finn Arne Jørgensen og Rune Todnem By.

Som det gamle ordtaket sier: Når gode mennesker ikke gjør noe, seirer det onde. En oppdatert versjon av ordtaket oppsummeres i to ord av den systemfokuserte analytikeren Alex Steffen: «Predatory delay» (blokkering/forsinkelse av nødvendig endring). Når vi står overfor det presserende «onde» problemet – som den pågående klimakrisen – har vi simpelthen ikke råd til å kaste bort mer kostbar tid. I stedet må vi, som et første steg mot en mer bærekraftig og rettferdig verden, handle resolutt for raskt å redusere klima­gass­utslippene.

To problematiske arrangementer

Da rektor Klaus Mohn ved Universitetet i Stavanger takket ja til invitasjonen til et klimaskeptiker-arrangement den 12. oktober, fordømte han kategorisk det de står for. Men hans deltakelse ga også stor oppmerksomhet rundt arrangementet.

Den 28. oktober arrangerte universitetet vårt igjen et arrangement med en tittel som antyder klimaskepsis. Foredragsholderens bok, reflektert i navnet på arrangementet, har blitt sterkt kritisert for «cherry-picking» av data, i f.eks. The Guardian og The New York Times.

Som forskere er vi bekymret når slike arrangementer avholdes på Universitetet. Det legitimerer dårlig underbygde holdninger som troverdig viten, og det kan i verste fall undergrave universitetenes oppdrag.

Vi er spesielt bekymret for at de skaper forvirring om klimaendringer, til tross for overveldende vitenskapelig enighet, og dermed distraherer offentlig oppmerksomhet bort fra den presserende agendaen for klimahandlinger, som verdensledere nå er samlet i Glasgow for å gjøre noe med.

Les også

Klaus Mohn gikk i strupen på Klima­realistene

Skadelige strategier

Klimaskeptikere følger en nøye utprøvd strategi. Den innebærer å likestille deres innsats med «ytringsfrihet», en tilbakevendende debatt i Norge og internasjonalt. Men dette er en sammenblanding som samfunnsvitenskapene og humaniora lenge har forstått og dekonstruert.

I den anerkjente boken «Merchants of Doubt» analyserer historikere strategiene til aktører som har hindret og forsinket handling i allmenhetens interesse. Til tross for vitenskapelig enighet om riktige politiske mål å følge – f.eks. å minimere tobakksbruk eller å stoppe klorfluorkarbongasser for å beskytte ozonlaget – har veier blitt vanskeliggjort og bremset, til store kostnader for både mennesker og natur, og ikke minst fremtidig økonomisk suksess.

Klimakrisen er intet unntak, og den påvirker allerede sårbare befolkninger. Motstandere til ambisiøse klimahandlinger misbruker «ytringsfriheten» på en måte som forverrer lidelsen blant marginaliserte grupper, samtidig som de hevder å ikke komme til orde. Mobberen later som om han er offeret.

Dette er en absurd situasjon. Fornuftens stemme støttes av overveldende konsensus basert på vitenskapelige metoder og får derfor velfortjent medie- og politisk oppmerksomhet. Utfordringen er nå å sikre tilstrekkelig politisk og økonomisk engasjement for å gjennomføre en grønn omstilling, og stoppe økende sosial ulikhet som følge av miljøkrisen.

Oppskriften

I 1993 la forskere frem et rammeverk for vitenskapelige undersøkelser kalt «post-normal science» for situasjoner der «fakta er usikre, verdier i tvist, innsatser høye og beslutninger avgjørende». Denne innflytelsesrike rammen foreslår bruk av et «utvidet likemannsfellesskap» for å sikre kvaliteten på vitenskapelige innspill til politikk, som en måte å demokratisere vitenskap.

FNs klimapanel (IPCC) er et slikt utvidet likemannsfellesskap, hvor tusenvis av forskere systematisk diskuterer kunnskap og løser uenigheter for å komme til intersubjektiv konsensus.

Dette er vitenskap på sitt beste. Avvikende stemmer blir respektert og hørt gjennom prosessen med fagfellevurdering. Det som ikke tolereres, er å undergrave integriteten til en slik prosess ved dogmatisme og å nekte og engasjere seg på sentrale, etablerte vitenskapelige premisser.

Oppmerksomhet eller innsats?

Vi ønsker at Universitetet i Stavanger, som er vår arbeidsplass, utviser høy integritet gjennom vitenskapelige prosesser og forskningsbasert kunnskap – og ikke blir en debattklubb hvor alle meninger og synspunkter er like mye verd. Det samme gjelder akademiske institusjoner over hele Norge.

Vi forventer rett og slett at arrangementer ved våre akademiske institusjoner lever opp til grunnleggende vitenskapelige kriterier.

Vi inviterer også mediene til å bidra til å legge forholdene til rette for at forskere kan informere om tiltak for å håndtere klimaendringer på en ansvarlig måte.

Vil akademiske institusjoner, som Universitetet i Stavanger, tiltrekke seg medieoppmerksomhet som vertskap for kontroversielle arrangementer som motarbeider veletablert vitenskap om klimakrisen, eller vil vi heller konsentrere innsatsen om å bidra til FNs bærekraftsmål?

Heldigvis skjer det også mye bra ved Universitetet i Stavanger, hvor den grønne omstillingen nå er den sentrale strategiske prioriteringen, og som vi er mange som jobber aktivt om å realisere. Det er nok å gjøre dersom vi skal lykkes, så la oss legge kreftene der!

Publisert: