Den vonde novemberlyden – ekkoet fra Krystallnatten for 80 år siden

KRONIKK: I kveld er det 80 år siden Krystallnatten, den som innledet Holocaust. Nå blir blir jøder igjen forfulgt og drept fordi de er jøder. Det må vi alle stå opp mot. Vi må tallrikt møte opp i markeringen av Krystallnatten.

Publisert: Publisert:

Fra en tidligere markering i Stavanger av Krystallnatten fra 9. til 10. november 1938, starten på Nazi-Tysklands systematiske utryddelse av jøder. Foto: Anders Minge

Debattinnlegg

  • Lena Skår Størseth
    Lærer og smykkedesigner

26. oktober i år var det 76 år siden alle mannlige jøder i Norge ble arrestert. Hver av dem hadde en historie. Noen hadde ikke vandret så lenge på jorda. Regnfrakklimeren Selmer Samuel, som bodde i Solheimsveien i Paradis i Stavanger, hadde ikke det. Det fins et bilde av ham; en ung gutt i singlet, med sterke armer i arbeid foran det nybygde huset. Faren hans David var min oldefar, og danseren Tutte Lemkows favorittonkel. I hans selvbiografi beskrives han som en «høy, vakker mann med bølget brunt hår, et vennlig smil og store grå øyne»

Faren til David, min tippoldefar Herman Joseff, var omreisende handelsmann på Finnskogen i over 40 år. Han flyktet fra pogromer og utenforskap på den litauiske landsbygda på begynnelsen av 1900-tallet. Han ble innhentet av hatet også i sitt nye hjemland. Selmer Samuel, David, Herman – de ble alle definert ut av fellesskapet, og etter arrestasjonen ble de deportert og drept i Auschwitz.

Men historiene om dem lever.

På Finnskogen er det reist et minnesmerke over Herman Joseff (innfelt), Lena Skår Størseths jødiske tippolderfar som ble drept i Auschwitz. Her er etternavnet stavet Joseph. Han reiste rundt som handelsmann, med varene på en sparkstøtting som Åsnes Finnskog historielag i dag tar vare på. Foto: Tor-Arne Rønning

Denne koppen, en gave i 1941, forteller en sterk historie. Foto: Lena Skår Størseth

Nazistene er her igjen

I vinduet mitt står en kopp av svartor som har tilhørt Herman. I håndtaket er det skåret ut et hjerte. «Fikk av Josef 1941», er det innrisset på siden. Og et navn, «Asbjørn». Jeg har fått koppen av ham. «Vi var så fine venner . Vi var som far og sønn», sa Asbjørn da vi møttes. Herman leide en periode et rom på gården der Asbjørn bodde med mor og søsken. Herman var redd. På et tidspunkt spurte han om han kunne få bo inne på rommet til Asbjørn. Sånn ble de litt mindre alene sammen denne kalde vinteren. En dag mistet Asbjørn koppen sin i skogen. Herman hentet sin egen kopp og gav den til den unge gutten. Da jeg møtte Asbjørn, og han var blitt eldre enn Herman ble, var det tydelig at Herman ikke bare var risset inn i koppen, men også i bevisstheten hans. «Nei, tenk at jeg skulle få møte en etterkommer etter’n Joseff», gjentok han. Så grein vi begge to.

Jeg rakk så vidt å møte ham, for sommeren etter døde han. Den påfølgende høsten heiste noen et naziflagg ved rådhuset på Flisa. Sykehjemmet jeg møtte ham på hadde vinduer ut mot den plassen. Jeg tenkte på Asbjørn. Jeg var glad han slapp å oppleve det.

Den 26. oktober falt lyset så fint på koppen som de begge har holdt i. Jeg tok et bilde og begynte å formulere en tekst som jeg planla å poste på facebook neste dag. Sånn ble det ikke. Ordene jeg skrev den dagen skulle komme til å handle om noe annet, og samtidig det samme.

Pittsburgh

En jødehater drepte 11 mennesker og såret andre i Tree of Life-synagogen i Pittsburgh 27. oktober i år. Foto: Matt Rourke, AP/NTB Scanpix

I lav høstsol tidlig om kvelden 27. oktober gikk jeg forbi det lokale gudshuset på vei fra sentrum. Jeg måtte stoppe. Skyggene tegnet seg forsiktig på de hvite gamle treveggene. Foran steingjerdet, et stort tre med synlige røtter. Verden er vakker tenkte jeg. Tross alt, verden er vakker. Da jeg kom hjem, skrudde jeg på radio. Det hadde skjedd noe. I et annet gudshus, i en annen by. Pittsburgh, Pennsylvania.

Tree of Life heter synagogen. Livets tre. Navnet vil for alltid forbindes med død. 11 mennesker ble drept under en navneseremoni for et lite barn. «Alle jøder må dø», hadde drapsmannen ropt. Opphisset over den jødiske hjelpeorganisasjonen HIAS som driver med flyktninghjelp, etablert i 1880-årene for å hjelpe jødiske flyktninger fra det russiske imperiet. «I’m going in», var de siste ordene han skrev i sosiale medier, få minutter før ugjerningen. Den eldste som ble drept i synagogen i Pittsburgh den dagen hadde overlevd Holocaust .

97 år gamle Rose Mallinger var 17 år den natten mellom 9. og 10. november som markerte starten på det som skulle lede til folkemordet. Krystallnatten. Navnet har i seg de skingrende lyden av glass som knuses. Vindusrutene til synagoger og jødiske butikker.

«Du må ikke sove»

Tydelig budskap, men ser vi det? Ser vi det ordentlig? Foto: Lena Skår Størseth

Her i Stavanger ligger det to snublesteiner utenfor lokalet i Østervåg der jødiske Julius og Røsi Fein drev Feins Magasin A/S. Mange år før de ble deportert og drept i Auschwitz, ble de fratatt sitt livsgrunnlag og sin verdighet.

Lokalet huser en klesbutikk nå. På veggen der inne henger, passende nok, et dikt av Arnulf Øverland. Jeg kan høre stemmen hans klart og tydelig i et annet dikt, «Du må ikke sove». Den dirrende, inntrengende stemmen fra en annen tid. Den som forteller meg at det likevel handler om oss, nå. Er vi mange nok kan, den overdøve stemmen til Trump, stemmene til de som nører opp om det giftige hatet.

Men det handler om nettopp det – at vi er mange nok. Og da kan man ikke undervurdere sitt eget bidrag. Å stå tydelig og synlig sammen er avgjørende for at de mekanismene som lå forut for Holocaust, ikke får tre i kraft igjen. Slik vi møtes til Pride, uavhengig av politisk ståsted, og slår ring om fargene og omfavner annerledeshet, bør vi møtes på et annet hakk av følelsesskalaen 9. november, og slå ring om den samme medmenneskeligheten.

Vi kan ikke være tolerante overfor hatet. Å demonstrere og delta på markeringer mot hat, med fredelige virkemidler, må aldri bli sett på som noe ekstremt, noe som de andre driver med. Det er som kjent likegyldigheten og apatien som er hatets fremste medsammensvorne.

Jeg håper vi sees i Byparken i Stavanger 9. november kl. 18, til en fredfull markering av den natten som hadde så skingrende lyder, den natten verden skar seg på hatet. Jeg vil være der. For å tenne lys for de som var her: Herman og Rose og alle de som hatet har frarøvet livet. Og jeg har med et håp i lomma: At vi også kan tenne lyset i hverandres øyne i en tid som krever noe av oss alle. I’m going out. Blir du med?

Publisert: