Ingen kan hjelpe et menneske som ikke selv ønsker hjelp

KRONIKK: Er det en menneskerett å velge å gå til grunne?

Publisert: Publisert:

På en gravlund i Stavanger står et hvitt trekors til minne om Siw. Foto: Anders Minge

Debattinnlegg

  • Birgitte Dambo
    Sosialantropolog
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

I 2017–18 arbeidet jeg med et prosjekt for en ideell organisasjon i Stavanger. FRI prosjektet hadde i oppdrag å kartlegge behovet for ettervernstilbud for kvinner som løslates fra Stavanger fengsel. Gjennom prosjektet fikk jeg inngående kjennskap til de ulike etatene og brukerorganisasjoner arbeider for kvinner med rusproblematikk. Dette er en sammensatt målgruppe, noe alle som jobber med dem, kjenner til. Dessverre finnes det ikke en tydelig løsning på denne sammensatte utfordringen: Ingen kan hjelpe et menneske som ikke selv ønsker hjelp.

Siw er blitt stakkarsliggjort

Aftenbladet setter fokus på kvinner i rusmiljøet ved å skrive Siws historie. Men hva er hensikten med å utlevere så mange detaljer fra et menneskes liv som ikke lenger er blant oss? Som det framgår i artiklene, var Siw en person som holdt kortene tett til brystet og som sjelden åpnet seg, selv for sine aller nærmeste. Hva hadde Siw selv sagt til å få intime detaljer fra sitt privatliv brettet ut i avisa?

I ettervernsprosjektet møtte jeg kvinner som har vært langt nede og har opplevd fryktelige ting fra de var barn. Svikt, dårlige relasjoner og utnyttelse er normalen for mange domfelte. Men jeg møtte også flotte kvinner som mot alle odds hadde vært rusfrie i en lang periode som det står stor respekt av. Sterke, tøffe, stolte og sårbare på samme tid. Derfor reagerer jeg på framstillingen av Siw i denne artikkelserien. Siw stakkarsliggjøres og beskrives som et offer. Siw hadde en sørgelig skjebne, men hun var i stor grad aktør i eget liv.

Enorme utfordringer

I rusmiljøet har kvinner, med få unntak, lavest status. Kvinner utsettes for så mye grov vold, voldtekter og overgrep at det er vanskelig for oss å forestille. Over tid blir krise normalsituasjonen. Jentene i rusmiljøet blir flinke til å skjule hvor ille det står til med dem, og lykkes med dette i mange år. Bostedsløse i Norge er menn, kvinner finner andre overlevelsesmekanismer og sover hos bekjente og ukjente. Slik fanges de ofte i en sirkel av voldelige relasjoner. De føler seg bare trygge når de er sammen med de verste. Ikke sjeldent oppsøker de menn de selv anser som farlige, fordi de har maktposisjoner i rusmiljøet, noe som gir en falsk trygghet. Krisesenteret kan hjelpe kvinner en kort periode, men dersom de ruser seg er det ut på gata igjen. Dermed har ikke rusavhengige kvinner i en krisesituasjon et sikkert sted å være. Dette er redegjort for i «Kvinner på randen», utgitt av ALF i Bergen i 2014.

Etter rehabilitering eller fengsel, når tiden er inne for en ny start, havner domfelte som regel i rehabiliteringsboliger og hospits i rusmiljøer. Dette kalles «glippsoner». For meg var det sjokkerende å se hvor fort det går nedoverbakke, selv om alt var tilrettelagt for en ny start etter opphold i fengsel. Dette snakkes ikke om i hjelpeinstansene. Det brukes mye ressurser og settes inn mye hjelp til kvinner i rusmiljøet. Men det ikke alltid hjelpen nytter. Ofte vet de ikke hvordan de skal nyttiggjøre seg av tilbudene. Allikevel øker sjansen for endring noe, med ny bolig og tett oppfølging.

I tilbakeføringsgarantien har den innsatte rett på oppfølging etter løslatelse, men hun er ikke pliktig til å ta imot oppfølging. I rehabilitering eller fengsel har flertallet et ønske om å endre seg og komme ut av rusmiljøet. St.meld. nr. 37 (2007–2008), «kriminalomsorgsmeldingen», viser at det er behov for mer kunnskap om hva som kjennetegner kvinnelige innsatte. Stavanger kommune er klar over at tilbudene til rusavhengige er fragmenterte, og at brukerne er tjent med at instansene samarbeider bedre. Men det finnes ansatte i systemet som strekker seg langt utenfor sitt mandat for å hjelpe brukere og samarbeide på tvers. Det står stor respekt av alle som arbeider med mennesker med rusproblematikk.

Les også

Kolbjørn K. Brønnick: «Siw-saken – fokuset er på systemet, ikke på individet»

Hva med tvang?

Siw hadde mennesker fra hjelpeapparat tett på seg, men dette var ikke nok til å redde henne. Det er ulidelig trist å lese om hennes liv og død. Siw kunne vært din venninne, søster eller datter. Det er ikke tvil om at Siw hadde folk rundt seg som ønsket å hjelpe. Spørsmålet er om noen skulle gått inn med tvang. Når er det riktig å bruke tvang, og hvordan kan vi som står rundt avgjøre at det står så ille til at nå bør dette menneske miste retten til å vurdere selv? Når er det riktig å frata et menneske dets autonomi?

Politiet kunne gjort mer for Siw og mange andre som lever, forsvinner og dør i et rusmiljø. Det er heller ikke tvil om at politiet tillegger årsaken til Siws død at hun tilhørte et kriminelt miljø. Betyr det at Siws sak ikke var nødvendig å oppklare? Eller er det en prioriteringssak og et ressursspørsmål?

Mennesker vi en gang har kjent, mennesker vi møter på bussen og butikken lever liv som vi andre kanskje tenker er uverdige. Mennesker som Siw, som ikke får en gravstøtte når de dør. Det er vondt for oss å se på og være vitne til. Men det er allikevel en menneskerett å gå til grunne.

Publisert:

Når alt rakner

  1. Stortingspolitiker med seks tiltak for å hindre nye Siw-tragedier

  2. Kommuneledere avviser overdose­bølge

  3. Hun jakter løsningen på ett av velferds-Norges største problemer

  4. Krever sannheten om rusboligene

  5. Jenny Rolandsen (36) hadde en briljant idé. Så skar alt seg

  6. Umulig å si om Bent Høies milliardsatsing har hjulpet landets rusmisbrukere

  1. Når alt rakner
  2. Rusbehandling
  3. Fengselsvesenet