Samfunnskritisk helsepersonell må ha et sted å parkere

DEBATT: Jeg finner det merkelig at vi står i en situasjon hvor vi ikke får samfunnskritisk personell til og fra jobb på en fornuftig måte, på grunn av mangel på parkeringsplasser ved sykehuset.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg viser selvsagt til den spesielle situasjonen som har oppstått ved SUS (Stavanger universitetssjukehus), hvor det fra nyttår vil stilles strengere krav til hvem av de ansatte som får og ikke får parkeringsplass ved sykehuset. Årsaken er at Stavanger kommune skal ta i bruk området omtalt som Teknikken. I dag disponeres dette området av Stavanger universitetssjukehus til ansattparkering. Sykehuset mister dermed sine sårt trengte parkeringsplasser for sine ansatte.

Beredskapen viktigst

Jeg er takknemlig for alle som benytte kollektiv tilbudene, apostlenes hester eller sykler, men fra et beredskapsperspektiv er det feil å ramme samfunnskritisk personell på sykehuset. Men fra nyttår står vi altså i en situasjon hvor samfunnskritisk personell står uten parkeringsmulighet. Det finnes selvsagt unntak, de med lang pendlevei og de som har barn i barnehage med mer, står først i køen når parkeringsplassene deles ut.

Sett fra et beredskapsperspektiv er det irrelevant hvor lang vei du har til og fra jobb, hvor mange kollektivbytter du har, eller om du har barn i barnehage eller lignende. Det viktigste må jo være at de som skal hjelpe oss i krise, faktisk kommer seg på jobb. Det gjelder også støttepersonell som renholdsarbeidere, vaktmestere og annet teknisk personell hvor fysisk oppmøte er nødvendig for et sykehus, det er tross alt et team.

Det virker ikke som prosessen er godt kartlagt. Veldig mye av helsepersonellet har allerede ikke mulighet til å kjøre til jobb, for eksempel de som ikke har sertifikat. Tall fra SSB fra 2012 viser at ca. 67 prosent av de sysselsatte i landet har sertifikat, og vi har all grunn til å tro at helsepersonell er representative i denne statistikken. Det betyr at rundt 33 prosent av helsepersonellet faktisk ikke kan kjøre til jobb dersom situasjonen skulle kreve det. Det er heller ingen automatikk i at personell har bil, årsaken til dette er irrelevant, ettersom det er personlige valg eller lommebok som styrer, men det har innvirkning på hvor stor andel av personellet helseforetaket kan mobilisere på kort varsel.

Ikke alle har bil

Det at 33 prosent av de ansatte ikke har mulighet til å benytte bil, legger et ekstra press på de øvrige av kritisk personell. Det er disse som må sikres parkering ved sykehuset. Hvor stor andel av de ansatte ved SUS som er samfunnskritiske, vet ikke jeg, men jeg vil tro det er en betydelig andel. Tar vi inn flere variabler inn i regnestykket, vil den reelle mobiliseringsgraden være langt lavere enn 67 prosent.

Vi burde lært oss gjennom flere års pandemi, er at det heller ikke er sikkert og ønskelig med kollektivtransport for vårt samfunnskritisk personell. Kollektivtransport var faktisk til stort hinder gjennom pandemien. Bare tenk deg at du gått fra jobb, en jobb som kan ha utsatt deg for svært dødelige patogener, så skal du sette deg på bussen og muligens spre disse patogenene til intetanende. Det hjelper lite hvor strenge smittevern restriksjoner en har på sykehuset, for det er ikke tvil om at vårt helsepersonell ble smittet, til tross for svært strenge rutiner. Helsepersonell kan også risikere å ta med seg smitte fra kollektivtransport til avdelingene som helst bør unngå smitte ved sykehuset.

En spent situasjon

Kollektiv- tilbudene kan også oppleve driftsproblemer, enten i form av forsinkelser eller kansellerte avganger. Bare se på signalfeil eller andre hindringer på Jærbanen, som hender ofte nok til at SUS faktisk må ta innover seg dette i beredskapsplanleggingen. Neste krise som kan krever full mobilisering av sykehuset, kan simultant ramme kollektivtrafikken I beredskapsøyemed kartlegges driftsrisiko, denne driftsrisikoen kan kraftig reduseres med å ha nok parkeringsareal til sitt samfunnskritisk personell.

Den spente globale situasjoner vi befinner oss i, understreker at vi må planlegge for den neste store hendelsen. Stavanger kommune bør ta innover seg det store samfunnsansvar de har gjennom å huse regionens helseforetak. Enten det er det nye eller det gamle sykehuset, er regionen avhengig av helsepersonells mulighet til å komme seg til eller fra jobb for å utøve livsviktige oppgaver. Den helst enkleste måten å løse dette, virker å være å utsette sine planer for «Teknikken» eller komme med realistiske alternativer som ikke svekker mobilisering av sykehuset.