Alt var så mye bedre før Chromebook?

DEBATT: Jeg husker skoletiden min godt. Selv om jeg er en ung mann som nærmer meg tretti, så hadde ikke en gang jeg fri tilgang til mobil eller data på skolen. Men jeg hadde alltid et vindu. En skrivebok. Og en livlig fantasi.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I Aftenbladet den 4. januar skriver lærer Roald Mjølsnes om utfordringene knyttet til det digitale skiftet som foregår ved flere skoler rundt om i landet. Og han hiver seg på og stemmer i det samme refrenget som flesteparten av de digitale skeptikerne synger på: «Alt var så mye bedre før.» Ja, var det nå egentlig det, lektor Mjølsnes?

Det fantes distraksjoner før i tiden også, Mjølsnes. Et vindu. Eller kanskje en skrivebok, som det kriblet i hendene etter å drodle, tegne og fargelegge i, mens læreren klamret seg fast til tavleundervisning med et foredrag på rundt åtti PowerPoint-slides. Men dette var kanskje ikke distraksjoner, siden vi ikke satt med blikket vårt klistret til en skjerm?

Forstyrret ingen

Jeg husker skoletiden min godt. Selv om jeg er en ung mann som nærmer meg tretti, så hadde ikke en gang jeg fri tilgang til mobil eller data på skolen. Men jeg hadde alltid et vindu. En skrivebok. Og en livlig fantasi. På videregående kunne jeg stirre ut vinduet i timevis, mens læreren jamret om Beethoven, fotosyntesen eller kristendommen. Med en gråblyant lagde jeg mønster i margen i skriveboken. Og med hjelp fra fantasien drømte jeg meg bort til en scene, kanskje i statene, der jeg sto med gitaren i hendene, og var en rockegud alle beundret.

Men nei, jeg forstyrret ingen. Jeg satt rolig. Pent og pyntelig. Med tomme øyne, mot et regntungt Stavanger, med et ønske om å komme meg ut.

Inn og ut av drømmeland

Ikke så provoserende for en lærer, vil jeg tro. For det kunne jo virke som jeg skrev ned punktene fra den informasjonsrike presentasjonen. Og det kunne jo virke som om jeg funderte på visdomsordene fra pedagogen ved kateteret, da jeg lente haken mot hendene mine, med blikket mot ishallen mens jeg falt inn og ut av drømmeland.

Det er ikke tvil om at det ser annerledes ut i dag. Lokketoner fra lommen, som Mjølsnes beskriver. Tomme blikk mot en skjerm, fremfor ut av et vindu. Og hamring på et tastatur, til forskjell fra lyden av en blyant som tegner opp mønster og former i en utslitt skrivebok.

Mer provoserende for en lærer, vil jeg tro.

Derfor mener jeg det er vesentlig at vi i skolen stiller oss spørsmålet: Er vi lærere provosert over at teknologien distraherer elevene våre i en undervisningssituasjon, eller er det fordi vi blir distrahert av den?