25 år etter Srebrenica er vi i den siste fasen av folkemordet

FOLKEMORD: «Når sannheten ikke er fri, er friheten heller ikke sann», sa den franske poeten Jacques Prévert. Jeg er helt enig.

Denne artikkelen er over to år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I år markerer vi er det 25 år siden folkemordet i Srebrenica, hvor over 8000 bosniakiske gutter og menn ble drept fra 11. og 22. juli 1995, blant dem min bror med to sønner og sønnen til søsteren min.

Jeg slapp unna denne livsfarlige skjebnen, holdt meg i live for å vitne, minne, advare og spre sannheten om den folkemordlige aggresjonen i Bosnia og Hercegovina. Jeg har snakket, skrevet og tegnet om det forferdelige omfanget av folkemordforbrytelsen i Srebrenica, – som dessverre fortsatt vedvarer.

Den serbiske fornektelsen

Folkemordet i Srebrenica er et av de mest dokumenterte folkemordene i menneskehetens historie. Men til tross for rettslige bevis og dommer i internasjonale domstoler og i landet, er vi forsatt vitner til den siste fasen. Den er i form av fornektelse av serbiske gjerningsmenn og tilhengere av ideologien som forbrytelsen ble begått under.

Stor-Serbias ultranasjonalistiske ledere gripe etter en antisivilisasjonsrevisjon av den historiske, rettslige og vitenskapelige sannheten om folkemordet i Srebrenica – med en umoralsk politikk som går ut på å nekte, skjule sannheten og manipulere ofrene. De benekter og vil ikke høre på bosniakers siste skrik i live som fremdeles gir gjenlyd i Srebrenicas dal og fra henrettelsessteder i hele Bosnia.

Det gjør de i stedet for en serbisk katarsis (renselse; red.mrk), eller i stedet for en serbisk Willy Brandt som kunne finne styrke til å stå foran sitt folk – og oss alle – og virkelig innrømme og fordømme aggresjonen mot Bosnia.

De burde ha bøyd seg for ofrene og for det lovlig beviste folkemordet i Srebrenica, omvende seg og be om unnskyldning for de monstrøse handlinger som medlemmer av det serbiske folket har begått mot uskyldige sivile. Men vi ser gjenopplivingen av ideen om et Stor-Serbia, vi ser spøkelsene fra en blodtørstig tsjetnik-bevegelse og et samlet, kriminelt foretak.

Samtidig blomstrer et nettverk av serbiske sentre på Balkan og i verden som fortsatt benekter det fordømte folkemordet i Srebrenica. Illusjonen om at de som organiserte og utførte den største krigsforbrytelse i Bosnias og Europas nyere historie er helter av det serbiske folket, er ikke knust.

I dag er vi vitner til en daglig, psykologisk aggresjon mot den bosniakiske minnekulturen, – med ydmykelse av ofrene, den rettslig sannheten og de internasjonale domstolenes autoritet – og det skjer for øyene til en hykleriske verden.

Les også

Åtte Srebrenica-ofre begraves 25 år etter massakren

Likegyldigheten og glemselen

Innføring av lover som forbyr fornektelse av folkemord, er uunngåelig, – for i fornektelsen ligger kimen til nye folkemord. Vil de igjen ta oss med til slakteriet? Hvem vil si «stopp!» til den moderne, diplomatiske fascismen som pågår?

Og hvor er grensen for vår likegyldighet? Kan det bli en slutt på den infantile naiviteten vår? Hvor begynner vårt ansvar? Hva har vi, de overlevende ofrene og menneskeheten som helhet, lært av slakteriet i Srebrenica? Altfor lite, er jeg redd for – eller ingenting.

Jeg frykter glemselen, og frykten for den er større enn forbrytelsens redsel. Folkemordet i Srebrenica er en alvorlig påminnelse for oss alle om hva som kan skje dersom vi ikke hegner om de grunnleggende prinsippene for fred, demokrati og menneskeverd.

La oss ikke glemme Srebrenica! Våkn opp! La det aldri skje igjen! Srebrenica er stedet for den største smerte – og den sorte flekken på verdens samvittighet.

• Flere tegninger av Sukrija Meholjic: