Kan en ny lov om tvang lindre og trøste?

KRONIKK: Uten tvang hadde ikke vår sønn vært i live. Men tvangstiltak har også påført ham store skader og tilleggsbelastninger fordi de ikke har blitt fulgt opp med tilpasset, målrettet og kontinuerlig hjelp over tid.

«Vi fanget opp de illevarslende symptomene hos vår kjære tidlig, men etter årevis som pårørende til en med dobbeltdiagnose, har vi møtt veggen», skriver moren til en sønn som har en kombinert ruslidelse og psykisk sykdom (ROP).

Debattinnlegg

  • Anonym kvinne
    Anonym kvinne
    (Aftenbladet kjenner vedkommendes identitet)
Publisert: Publisert:
  • Forfatteren av denne kronikken er anonymisert på grunn av personvernet til hennes syke sønn. Han lider av kombinert ruslidelse og psykisk sykdom, en såkalt ROP-lidelse (rus og psykiatri).
  • Kronikken er skrevet i samband med Tvangslovutvalgets gjennomgang av tvangsreglene i helse- og omsorgs­sektoren. Den 18. juni 2021 la utvalget fram sin utredning, med forslag om en ny tvangslov. Denne utredningen er ute til offentlig høring til 8. november 2021.


Lov om bruk av tvang i psykisk helsearbeid skal og må være et verktøy for å forhindre alvorlig vold, drap, skade. Men det må samtidig tas hensyn til at det er mennesker som i utgangspunktet allerede står nederst på den sosiale og medisinske rangstigen som er målgruppen for loven.

De aller, aller fleste som lider av en alvorlig psykosesykdom, er ikke til fare for noen. Det er beklagelig at mange generelt er redde for disse pasientene, – de vil unngå dem, de ler av dem, de baksnakker dem, de bruker dem, forakter dem.

Diskursen rundt psykisk sykdom og tvang gir store overskrifter i aviser og andre medier, psykisk syke mennesker blir ufrivillige aktører i moderne freak show der navn og diagnoser går verden rundt. Stigmatiseringen er uunngåelig.

Mister seg selv, langsomt og sikkert

Grunnleggende kunnskap om og forståelse for alvorlig psykisk sykdom er det minste vi forlanger av de som skal føre den nye tvangsloven i pennen. Man kan sammenligne hvordan samfunnet omtaler for eksempel dem som rammes av demenssykdom, som tidlig Alzheimers, og psykosesykdom, som schizofreni, – og gjøre sine egne refleksjoner.

Disse to helselidelsene deler flere av de samme elementene. Den som er rammet, går inn i et sykdomsforløp der man gradvis mister seg selv, mister sitt kjente liv, mister sin jobb, sine hobbyer, sine venner, sin selvstendighet. Livet er forvirring og smerte, de pårørende er hjelpeløse, medisiner virker bare til en viss grad bremsende og lindrende, ikke helbredende. Politikere, jurister, byråkrater og andre som ikke har respekt for disse menneskene og de ulike aspektene av deres liv, bør ikke ha avgjørende ord.

Les også

Tilbudet til alvorlige psykosepasienter skal opprettholdes

Skrives ut – til hva?

Vi er en ressurssterk familie. Vi er vant til å sette i gang, få ting til, være de som ser løsninger, og vi er pragmatiske. Fordi alvorlig psykisk sykdom dessverre ser ut til å ha en arvelig komponent, var vi ikke ukjent med denne uhyggelige sykdommen. Vi fanget opp de illevarslende symptomene hos vår kjære tidlig, men etter årevis som pårørende til en med dobbeltdiagnose, har vi møtt veggen.

De store institusjonene for de alvorligst psykisk, kronisk syke er for lengst borte. Nå sitter mange av disse pasientene i sin egen, lille bolig, – og samhandlingsreformen har gitt en koordinator i kommunen ansvaret for å samordne hjelp og støtte. Disse koordinatorene innehar en fordekt rolle som administrerende direktører eller overleger for de små enmannsinstitusjonene der det bor en ROP-pasient. Det er et enormt ansvar å ta vare på alvorlig syke.

Som pårørende har vi hatt en timeout når vår kjære har vært under tvang. Da får vår kjære medisiner og omsorg – og ikke minst, blir rusfri. Da vet vi som er så glad i ham, hvor han er. Da sover vi om natten, da kan vi ha et slags liv. En slags husmorferie... – så lenge det varer. Det skal jo vurderes etter tre måneder, eller når han framstår som samtykkekompetent.

Så skrives han ut – til hva?

Les også

Å sende alvorlig psykisk syke hjem er ikke en kriseløsning – det er et systemisk overgrep

Får håpe det går fort

Vår kjære har vært diagnostisert ROP-pasient i snart ti år. Sykdommen tok overhånd da han var en student tidlig i tjueårene, med livet foran seg. Vår kjære er ikke voldelig eller farlig for andre i den forstand at han vil skade noen med overlegg.

Men vår kjære kan skade andre når han vil ta livet sitt ved å kaste seg foran biler. Hans livsutfordringer sliter jevnt og sikkert ut dem som står ham nærmest, og han er til fare for seg selv.

Vi vet ikke hvor mange selvmordsforsøk han har prøvd, men vi vet at de har blitt hyppigere og mer alvorlige i løpet av de siste årene.

Med stor sorg og fortvilelse innser vi at vår kjære høyst sannsynlig vil gjennomføre et selvmord en dag, og det eneste vi kan håpe på er at det går fort, – og, når det skjer, at det ikke er en nær pårørende som tilfeldigvis har vakt på akuttmottaket denne gangen også.

Utmattende for alle

Oversikten vi har laget for oss selv viser at vår kjære har vært på de fleste aktuelle avdelingene ved den sentrale helseinstitusjonen i vårt område. Han har vært på ulike institusjoner – for å bli rusfri, for å bli behandlet, for å bli oppbevart. Han har hatt ulike kommunale boliger. Men ingen kommunal bolig har vært tilpasset begge hans utfordringer.

Vår kommune har administrert det slik at de kan tilby bofellesskap for psykisk syke, mens det er andre bofellesskap for rusavhengige. Vår kjære har bodd i begge typer. I den siste typen ble han sykere, sykere, fikk ikke adekvat medisinsk oppfølging, kun den rusen han selv fikk tak i – på gud vet hvilke måter.

Fordi sykdommen er så omfattende, tilsynelatende umulig å behandle, vanskelig å lindre, flykter han med å ruse seg. Dette er utmattende for den syke, det er utmattende for pårørende, for hjelpeapparatet og det koster penger.

Samhandling?

Fra vårt ståsted ser det ut som at samhandlingsreformen er et utilstrekkelig verktøy til å gi pasienter med dobbeltdiagnose forsvarlig og nødvendig helsehjelp når det behøves. Strukturen er rigid, og det er mangel på smidighet til å fange opp behov, og for å lage gode, kontinuerlige forløp for ROP-pasienten.

Bare det å kalle inn til et samarbeidsmøte der alle involverte kan stille opp, er et puslespill. Og når møtetidspunkt er satt, er det ikke sikkert at alle kan møte allikevel – en annen del av jobben (noen andres kjære?) må kanskje prioriteres foran vår kjære.

Vi har ikke tall på alle som har eller har hatt vår kjære som sin jobb. Alle i hjelpeapparatet er ansatt i stillinger som styres av klare rammer, i motsetning til tilstander og sykdomsforløp som ikke har kontortid og ferie.

Vi tenker på alle som har vært på jobb for vår kjære, leger, leger i spesialisering, overleger, en og annen psykiater på vår vei, psykologer, psykologspesialister, sykepleiere, studenter, pleiere, sosionomer, vikarer, miljøarbeidere, obs-team, akutt-team, frivillige, ambulansepersonell, politi... – Alle vil gjøre en god jobb, men dessverre er det så å si umulig innenfor gjeldende rammer.

Takk allikevel til alle for jobben dere har gjort for vår kjære!

Og samtidig har dere gitt oss et blikk, et godt ord, en telefonsamtale, et godt grep om armen når vi tar imot en gul plastboks til å ha de brukte sprøytespissene i når vi nok en gang skal rydde ut en hybel.

Rus blir normalisert

Alvorlig psykisk sykdom er alvorlig. Rusavhengighet er alvorlig. Å ha begge disse enorme helseutfordringene i livet sitt er utmattende i seg selv.

Hjerteskjærende er det at vår kjære i tillegg også har måttet bære store tilleggsbyrder som politikk, lovendringer, økonomi og sam­funns­trender har satt på dagsordenen.

Siden vår kjære ble syk har antall døgnplasser i psykiatrien blitt betraktelig redusert. Samtykkekompetansen har blitt en realitet, vår kjære er en svingdørspasient som går inn og ut, inn og ut av spesialisthelsetjenesten. Tilgang på rusmidler er piece of cake (selv for den som er under tvang – på lukket avdeling). Rus og rusmidler blir normalisert og ufarliggjort.

Noe av det siste i den trenden er at sønnen til han som like etter ble vår statsminister, promoterte rusmidler i et underholdningsprogram på en vanlig fredagskveld.

Blir avvist

Koronapandemien satte alt og alle på vent, flere ble skrevet ut fra behandling før de var i stand til å mestre eget liv. Pasienter med dobbeltdiagnoser mangler tilbud som ivaretar begge utfordringene. En ROP-pasient har, ifølge forskrifter, rett til avrusning, – men ingen vi har vært i kontakt med vil ta imot en person med dobbeltdiagnose.

Mange hjelpeinstanser og helsetilbud er ikke tilgjengelige for de som lider av psykosesykdom. Selv assistert selvmord, som for eksempel tilbys i Sveits, er ikke åpen for denne pasientgruppen.

Ikke viktige nok?

De fleste av oss vil tenke at legers etiske retningslinjer og helsevesenets mål er felles: «Legen skal helbrede, lindre og trøste.» Politikeres og helsevesenets fokus og midler ser ut til å rette seg mot helbredelse, å gjøre en syk frisk. Men de med alvorlig kronisk psykisk sykdom faller lett utenfor, de er kanskje ikke så interessante eller viktige.

Men der det ikke kan helbredes, skal det lindres og trøstes. Kan en lov om tvang lindre og trøste?

Les også

  1. Dødsflaks og sju andre grunner til at Hilde og Christer lever i dag

  2. Hver kveld klemmer hun hode­puten til Maria og sier god natt til en datter som ikke lenger lever

  3. «En menneskerett å gå til grunne, uten selv å vite om det?»

  4. Rusmisbruk: Flere kvinner enn menn blir lagt inn på tvang

  5. Kontrollkommisjonen møtte ingen barn eller unge

  6. Pris til Aftenblad-journalist

Publisert:
  1. Psykiatri
  2. Rus
  3. Pårørende
  4. Tvangsbehandling

Mest lest akkurat nå

  1. Når det blir farlig å gå på jobb

  2. Mange prøver seg, men få klarer å synge julen inn like godt

  3. David Brekalo: – Jeg gjorde en feil og vil beklage til alle

  4. Mann tatt for ruskjøring med barn i bilen

  5. Dette sa Gunnarsson som fikk Brekalo til å koke over

  6. Derfor sliter barn med å avslutte spill. Ny kunnskap kan hjelpe foreldre