Therese Johaug er ikke skandalen!

DEBATT: Johaug-saken er nå dratt ut av alle rimelige proporsjoner.

Publisert: Publisert:

«Nå gjelder det å ha hode og hjerte på rett sted, og gjenkjenne uretten når vi ser den, enten i utlandet eller her. Det er tid for besinnelse, logiske resonnementer og selvstendig refleksjon», skriver psykolog og forfatter Sverre Asmervik. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB Scanpix

Debattinnlegg

  • Sverre Asmervik
    Psykolog og forfatter
iconDenne artikkelen er over tre år gammel
  • Dette debattinnlegget ble publisert 19. oktober 2016.

Det blodige leppesåret man har sett på tv, krevde resolutt behandling, som ble gitt av en lege som forbløffende nok må ha gått i søvne både da kremen ble kjøpt og i dagene etter.

På baksiden av esken med leppesalve er dopingadvarselen tydelig. Den burde også Therese Johaug ha sett, men sjekket hun ikke likevel nok da hun spurte legen og fikk klarsignal? Foto: Filippo Monteforte, AFP/NTB Scanpix

Hylekoret sier: Johaug burde ha sjekket dette selv! Men var det ikke nettopp det hun gjorde? Hun kunne passivt ha tatt imot kremen, med 100 prosent tillit til den erfarne idrettslegen. Men hun spurte legen eksplisitt om kremen var ok. Det var hennes kvalitetskontroll, og ærlig talt (bortsett fra at hun selvsagt skulle ha sjekket advarselen på pakningen): Burde ikke det være nok? Hvor mange i hennes sko ville ikke ha slått seg til ro med legens forsikring? Er det ikke selvrettferdig etterpåklokskap å kreve at hun skulle gjøre ytterligere undersøkelser, som å google Trofodermin eller ringe en lege nummer to i Norge? Ville hun ikke da nærme seg det paranoide? Når hun faktisk pr. kontrakt er forpliktet til å følge legens anvisninger? Det er det ene.

Det andre: Det er fra medisinsk hold enighet om at de ubetydelige mengder anabole steroider som ble påvist, har null prestasjonsfremmende effekt. Hele hensikten med et dopingreglement er jo denne: Tar du et ulovlig middel for å oppnå en konkurransemessig fordel, skal du straffes. Men når du ingen fordel har av stoffet? Har det ikke dermed mistet sin relevans? Sitter vi da tilbake med stort annet enn formaljus? Som jevnlig rettsoppnevnt sakkyndig psykolog har jeg vanskelig for å se saken på annen måte.

Johaugs kvalitetskontroll, å innhente legens forsikring, burde tilfredsstille det objektive kravet til aktsomhet.

Burde ha vært nok

Men det gjør hylekoret. Her skal det korsfestes! Vi kan ikke ha én standard for utlendinger og en annen for våre egne. Selvsagt ikke. At utenlandsk presse ser det slik, er forståelig, den norske dominansen i skisporet tatt i betraktning. Den har vært misunnelsens og mistankens mor, knapt til å fatte.

Det gjennomgående mantra, også fra norsk hold, har vært dette: Utøveren er selv ansvarlig for alt, både til inn- og utvortes bruk. Og det høres jo passe flott ut, men mitt poeng er at Johaugs kvalitetskontroll, å innhente legens forsikring, burde tilfredsstille det objektive kravet til aktsomhet.

Pressekonferansen torsdag for én uke siden: Til venstre en knust Therese Johaug, som sitter med hele ansvaret for et system som burde ha vært forbedret. Til høyre skipresident Erik Røste, som bare snakker om utredninger og utvalg, men som burde ha handlet. Og som kan fortsette, uberørt av skandalen. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB scanpix

Så kom Sundby-saken, som et ytterligere varsel, men Røste & Co sov fremdeles tungt.

De ansvarliges ansvar

Skandalen kan i minimal grad, og bare ved hjelp av kreative argumenter, klistres til Johaug. Men til hvem da? Den sovende legen, naturligvis. Og til vår lett oppblåste skipresident, som i tv-debatten torsdag bidro med sitt mantra: utvalg og utredninger, ispedd beklagelser, gjentatt til det kjedsommelige, blottet for selvkritikk. Bør han slippe unna med det? Fikk han ikke med seg hva som skjedde med den svenske ishockeyspilleren under Sotsji-OL? Som uforvarende fikk i seg en ulovlig allergimedisin? Som gjorde at broderfolket kjapt endret rutiner: Ethvert middel skulle godkjennes ikke av én, men av to leger.

Er det urimelig å hevde at skiledelsen burde forutse at en liknende episode kunne skje i Norge? Så kom Sundby-saken, som et ytterligere varsel, men Røste & Co sov fremdeles tungt. To og et halvt år etter Sotsji-OL, noen måneder siden Sundby-saken. Trengte Norges Skiforbund (NSF) virkelig utvalg og/eller utredninger for å bestemme at systemet umiddelbart kunne gjøres 100 prosent sikkert ved å kopiere den svenske modellen?

Norges prestasjoner i skisporet har gitt selvtillit. Men når denne, kanskje umerkelig, glir over i selvtilfredshet, kan den bli din fiende, som til slutt feller deg.

Legen går av, men deretter fortsetter han med sitt, på en annen arena. Det samme gjør skipresident Røste, til og med på samme arena.

Urettens utfall

Den som blir sittende med skammen og regningen, er den etter mitt syn minst skyldige, Therese Johaug. Hun har lojalt forholdt seg til kontrakten som NSF har diktert. Den som så hennes sammenbrudd på tv og som forble uberørt, må ha et hjerte av stein. Vi så et menneske synke mot bunnen av sin eksistens, og ennå var bunnen ikke nådd, omgitt som hun var av et totalt mørke. Hun hadde så mye mer å tape enn den tilsynelatende uberørte legen. Han går av, men deretter fortsetter han med sitt, på en annen arena. Det samme gjør skipresident Røste, til og med på samme arena.

«Er det verdt det?» spør Marit Bjørgen. Ja, er det? Foto: Cornelius Poppe, NTB Scanpix

Uansett sakens utfall er Johaug stigmatisert for all fremtid. Ja, ikke bare det. Stigmaet får tilbakevirkende kraft: De konspiratorisk anlagte vil spekulere i om fortidens seire er vunnet på ærlig vis.

Men verst er kanskje fremtiden. Jo høyere man står, desto dypere faller man. Når Johaug er tilbake, vil hun måtte bære sitt stigma, uansett utfall av saken. Det vil tiskes og hviskes og det vil skrives, med mer eller mindre subtile understatements, hovedsakelig i utlandet – men det er jo der de fleste renn av betydning vil gå. Du skal ha en sterk psyke for ikke å bli preget av det. Som Marit Bjørgen da hun på tv, blek og gråtkvalt spurte «er det verdt det?».

Nå gjelder det å ha hode og hjerte på rett sted, og gjenkjenne uretten når vi ser den.

En kaklende hønsgård

Sjelden kan man med større rett tale om medaljens bakside, både de allerede innkasserte og de fremtidige. Baksiden vil ikke være pen, heller ikke Johaugs ettermæle, enda så urettferdig det synes. Først ble hun mistenkt fordi hun var så god, dernest fant man en fjær, som straks ble til en kaklende hønsegård. Spørsmålet er om hun ikke allerede er straffet hardt nok med sitt livslange stigma, og at man derfor, saken sett under ett, kunne nøye seg med en advarsel, som jo også er en sanksjon. Det spørs om det aksepteres, ikke på saklig, men på idrettspolitisk grunnlag. Blir sanksjonen for mild, kan det ventes en storm fra utlandet og kanskje sterk bris fra vår hjemlige steinrøys – selvrettferdige fins det nok av.

Nå gjelder det å ha hode og hjerte på rett sted, og gjenkjenne uretten når vi ser den, enten i utlandet eller her. Det er tid for besinnelse, logiske resonnementer og selvstendig refleksjon.

  • Tirsdag 22. august fikk Therese Johaug dommen fra idrettens voldgiftsdom, CAS: Johaug utestenges i 18 måneder - mister OL: - Jeg er helt knust!
Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Ingve Bøe fulgte Start - Viking: – Greit resultat men sykt mye å gå på

  2. Savnet mann i Sandnes funnet - framstår som uskadd

  3. Turistforeningen fra­råder populær tur ved Lysefjorden

  4. Vant i generalprøven. Så kom Bryne-spilleren med et stikk til rivalen

  5. Mangemillionær fra Stavanger impulskjøpte sørlandshytte til 19 millioner: - Jeg likte det jeg så

  6. Område i Spania stenges ned

  1. Doping
  2. Therese Johaug
  3. Rettssikkerhet