Folkeretten et blind­spor overfor det russiske imperiet – kun makt virker

KRONIKK: Russland må klassifiseres som et imperium, – en etterlevning fra en tid da selvråderett og suverenitet var forbeholdt fyrsten, ikke folket.

«Imperier har en uendelig appetitt på territoriell utvidelse, dette er selve kjernen i fenomenet: De er sosiopolitiske systemer som konsentrerer og projiserer makt uavhengig av nasjonal tilhørighet, etiske betraktninger eller endog folkerett», skriver imperiehistorikeren Jonas Fossli Gjersø.
  • Jonas Fossli Gjersø
    Jonas Fossli Gjersø
    Historiker og førsteamanuensis, UiS
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Den norske debatten omkring Russlands invasjon av Ukraina og om Norge burde sende våpen til det ukrainske forsvaret, har vært preget av folkerettslige betraktninger. Argumentasjonen har gått ut på at Norge burde holde seg innenfor folkerettslige prinsipper og dermed avstå fra å sende våpen for å unngå russisk aggresjon eller gi Russland påskudd for suverenitetskrenkelser.

Dette er godt ment, men er uttrykk for en misforstått naivitet omkring hvilken type trussel Vladimir Putins Russland utgjør for Europa, og en misforstått juridisk korrekthet som i verste fall kan ha motsatt effekt: En ytterligere eskalering av konflikten.

Imperiers grenser er flytende og begrenses ikke av annet enn motmakt.

Helt andre spilleregler

For å forstå at dette er et blindspor, må vi først akseptere at Russland ikke er en ordinær nasjonalstat i det internasjonale systemet. Russland er kvalitativt noe annet, nemlig en langt eldre konstellasjon som forholder seg til helt andre spilleregler.

På grunnlag av sin kontinentale størrelse som strekker seg over elleve tidssoner, sin store demografi med 144 millioner borgere fra 192 folkeslag, sine enorme stridsevner, reserver av olje- og gass og andre naturressurser, sine innflytelsessfærer, anneksjonspolitikk og ikke minst at det har gjennomgått flere vekst- og fall-sykluser, må Russland klassifiseres som et imperium, – en etterlevning fra en tid da selvråderett og suverenitet var forbeholdt fyrsten, ikke folket.

Les også

Michael Jarlner: «Verdenshistorien har et sår, og det heter München 1938»

Kjernen i fenomenet

Imperier har en uendelig appetitt for territoriell utvidelse, dette er selve kjernen i fenomenet: De er sosiopolitiske systemer som konsentrerer og projiserer makt uavhengig av nasjonal tilhørighet, etiske betraktninger eller endog folkerett. I motsetning til nasjonalstater som i hovedsak avgrenses territorielt av nasjonens utstrekning, er imperiers grenser flytende og begrenses ikke av annet enn motmakt.

Denne motmakten kan uttrykkes internt av folkeopinion hvis metropolene, som i Storbritannia og Frankrikes tilfelle, hadde demokratiske trekk, men i all hovedsak begrenses den av eksterne aktører eller strukturer.

Ettersom Putin tilsynelatende har lyktes i å konsolidere all makt i sine hender, fremstår han som Russlands enevoldshersker – en moderne tsar. Dermed begrenses ikke hans utløsende faktorer av annet enn landets kapasitet til å føre krig og av handlingene til eksterne aktører.

Russland fremstår også slik sett som et imperium i begrepets mest klassiske forstand.

Det er ikke rart at Norge legger vekt på folkeretten. Små og mellomstore land har en realpolitisk interesse av å fremme en regelbasert internasjonal orden, men i motsetning har imperier en realpolitisk interesse av å undergrave dette lovbaserte systemet til fordel for et internasjonalt anarki som disse igjen kan dominere.

Faktisk kan man kanskje gå så langt som å hevde at imperier bryr seg like lite om folkeretten som løver bryr seg om strafferetten. Den er dessverre irrelevant. Russland unnlater altså ikke å invadere Norge på grunn av folkeretten, det unnlater å invadere fordi den militære terskelen er for høy takket være Norges Nato-medlemskap.

Les også

Michael Jarlner: «Kan du høre det? Det er lyden av et nytt jernteppe»

Nøytralitet?

Det gjenstår da to taktikker Vesten kan forfølge for å hindre russisk imperieutvidelse: direkte eller indirekte krigføring.

Det første alternativet innebærer en uakseptabel risiko for en kataklysmisk atomkrig, hvilket gjør at indirekte krigføring gjenstår, – altså økonomiske sanksjoner og overføringer av stridsmidler til det ukrainske forsvaret.

Å erklære seg nøytral eller på andre måter å unnlate å gjøre felles motstand, vil kun muliggjøre ytterligere russisk ekspansjon og dermed eskalere konflikten, ettersom det er slik man gjerne bygger imperier: Divide et impera! Splitt og hersk!

Publisert: