Risikofri barnelek: Er det mulig?

KRONIKK: Faren med de «normerte» og «sikre» lekeplassene er at det kan vokse opp en generasjon redde, risiko-uvillige barn, som ikke har forståelse for at livet er fullt av risiko.

Er «trygge» og «sikre» lekeplasser

Debattinnlegg

  • Harald N. Røstvik
    Harald N. Røstvik
    Professor, Institutt for sikkerhet, økonomi og planlegging (ISØP), UiS
Publisert: Publisert:

Ved Mosvatnet, mellom den nye Brannstasjonen og Mosvangen camping, bygger kommunen nå et klatreskur. Et skilt meddeler: «Her bygger vi Tretoppen lekeplass». Intensjonen er tydeligvis at barn skal få komme seg trygt opp i et slags nettingbur og der «se og høre på fuglene i trærne og lære om dem».

Det er en merkelig konstruksjon som tar sikte på tilnærmet risikofri lek og klatring. Den er sikkert velment, men er det i bunn og grunn klokt?

Barn i bur

Barn – også de som bor i byer - har til alle tider klatret og selv bygget skur og hytter, i trær og i busker. Nå ser det ut til å ha vokst opp en foreldregenerasjon som vil ha kontroll på barns lek ved å plassere dem i hoppebinger i hagen, som jo også et slags bur. Alle skal hoppe og leke i samme konstruksjon, noen ganger på bekostning av fri lek basert på egen fantasi.

Barn kjøres til alle slags aktiviteter og fratas friheten som sykkelen, føttene og bussen gir til selv å utforske og bestemme rute, tempo og stopp. I borettslag sørger «lekeplassnormalen» for at det etableres en viss mengde sandkasser og klatrestativer, enten de som bor der er eldre eller om de er ungdommer.

Standardisert lek

Lekeplassnormalen har sikret noen få leverandører av lekestativer nærmest et monopol på enorme leveranser av standardiserte og kjedelige klatremodeller, i stedet for å plante et tuntre som også kan brukes til klatring. Landskapsarkitektene beskriver og bestiller lekestativene villig vekk og kommunens planleggere ser til at lekeplassnormalen oppfylles. Men er det klokt ?

Det pussige er at Tretoppen lekeplass ligger på tomten hvor det før stod et gammelt trehus og hvor det bodde en sann fuglevenn – herr Muller. Han var venn med både trost og stær og ble kjent med dem ute i naturen rundt huset. Han matet rødstrupene når vinteren ble hard. Han levde i harmoni med naturen der. Nå er huset revet og bur for trygg oppbevaring av barn erstatter huset. Den flotte engen i skråningen ned mot stien som hadde frittvoksende påskeliljer, er rasert til fordel for en frisert, nøye planlagt konstruksjon.

Redde foreldre

Det finnes mye forskning på barns lek og mye kompetanse. Man trenger ikke reise langt for å få tilgang til den, likevel skjer utviklingen tilsynelatende mer på leverandørenes og de voksnes premisser enn på barns og forskningens. Ved UiS finnes ekspertise på både barn, risikostyring, samfunnssikkerhet, byplanlegging og innovasjon. Det er desto mer overraskende å oppdage at kommunen setter opp klatrebur ved Mosvatnet – midt i naturen, blant trærne. Det kommer i tillegg til alle de tusenvis av lekestativer og hoppebur byen er fylt av i private hager, blokkområder og offentlige plasser.

Jeg hadde gleden av å gjesteforelese om byplanlegging ved University of Exeter i Juni. Debatten der om barns manglende frihet i lek startet igjen i England i sommer etter at University of Exeter’s professor i barnepsykologi Helen Dodds forskning viste at det har skjedd en endring: Foreldre er blitt mer risikosky. De administrer og styrer nå barns lek mer enn før.

Holdes inne

Ifølge Financial Times Weekend 9/10 juli viste forskningen at barn nå i snitt «slippes ut» alene først i 11-års alderen. Dette er to år senere enn tilfellet var for bare en generasjon siden. Da skjedde «frislippet» i 9 års alderen. Hvorfor? Er samfunnet blitt farligere? Alle sykkelstiene og de trafikkadskilte spaserstiene tilsier ikke det. Tvertimot. Men foreldrene er blitt mer engstelige. Professor Helen Dodd fant også at «å ta risiko er en veldig viktig del av et barns utvikling, men det kommer ofte i konflikt med hva foreldre mener er deres ansvar. Verdien av fri lek undervurderes ofte».

Faren med denne utviklingen er at det kan vokse opp en generasjon redde, risiko-uvillige barn, som ikke har forståelse for at livet er fullt av risiko. For livet består jo blant annet av at man må lære seg å takle risiko og fare og utvikle sine reflekser på en naturlig måte. Ved å fjerne risiko, forsinker man barns forståelse av risiko. Det kan hemme evnen, viljen og muligheten for senere i livet å utforske nye løsninger.

Våge å risikere

Dette kan i verste fall hindre et samfunns vilje til å ta sjanser, til å skape innovasjon og nyvinning . Det kan hemme enkeltpersoner fra å våge å gå i fronten og finne sin egen vei. Det er i så fall en uheldig utvikling, fordi vi i stedet får et samfunn hvor det kreves sikkerhetsnett, kollisjonsputer og bomull over alt og mye går tapt på veien dit.

Innovasjon handler jo nettopp om å ta risiko og noen ganger om å våge å stå selvstendig og alene, full av selvtillit, mot den massive opinion i stormen. Det er en egenskap som må utvikles over tid og som noen ganger starter tidlig i livet, nettopp med leken. Barnelek må skje på barns premisser og ikke baseres på voksnes og kommunens behov for kontroll og risikostyring utover det fornuftige.

Skolegårdene i norske offentlige skoler er skrekkeksempel på det siste. Altfor mange skolegårder er snauklipte, nærmest vegetasjonsbarberte risikofrie asfalt- og plastjungler. Kontrasten er stor til for eksempel Steinerskolene og Steinerskolebarnehagene, også i Stavanger, hvor nettopp klatring i trær, bygging av demninger i bekken og nærheten til skogen er helt bevisst valgt.

Publisert:
  1. Byplanlegging
  2. Lek
  3. lekeplass
  4. Mosvatnet
  5. Samfunnssikkerhet

Mest lest akkurat nå

  1. Dødsulykken i Strand: Lastebilsjåføren vil ha førerkortet sitt tilbake

  2. Turister har gått seg vill ved Preikestolen

  3. Fritidsbåt kjørte på land i stor fart i Gandsfjorden: Politiet har siktet føreren

  4. HRS: Båt skal ha kjørt på land i stor fart

  5. Nå elek­trifiseres Utsira­høyden: – Vil bruke mer strøm enn hele Stav­anger

  6. Familien: Skuespilleren vil neppe overleve