Husdyrene honningbiene er ikke som ville bier

KRONIKK: «Save the bees» er blitt en verdensomspennende bevegelse, – men hvilke bier er det egentlig vi «redder»?

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

At mange er opptatt av den pågående naturkrisa og tapet av biologisk mangfold, er bra. Den massive tilbakegangen av insekter – og særlig de pollinerende insektene, som ulike arter av humler og bier – er noe som engasjerer. Økt bevissthet rundt disse viktige problemstillingene er avgjørende, men oppmerksomheten har tatt litt feil retning.

Denne våren har det vært en rekke medieoppslag der bikuber blir omtalt som et positivt miljøtiltak. Det omtales som en del av arbeidet med «å sette fokus på biedøden», som det ble sagt i et innslag på NRK Lokalen, der 80.000 bier ble plassert ut på et tak på Forus. Men hvordan kan honningbier bidra til å stanse den tilbakegangen som finnes blant ville insekter?

Honningbier en del av problemet

Honningbier er ikke i tilbakegang. De er husdyr som får all verdens oppfølging, veterinærtilsyn og ekstra mat for å klare seg. Antallet honningbier i verden øker. Det er de ville biene som er truet, opptil 40 prosent av artene globalt er truet eller i merkbar tilbakegang. Å sette ut honningbier bøter dessverre ikke på problemene med tilbakegangen av ville bier og andre insekter, tvert imot.

Nyere forskning om disse temaene er ganske samstemt: Honningbier er en vesentlig del av problemet for andre insekter. Honningbier fortrenger nemlig humler og ville bier og fører til reduksjon i bestanden av ville pollinatorer. En studie av 21 gårder i USA, der man hadde plantet striper med villblomster for å legge til rette for flere pollinerende insekter, ga ganske klare svar. På gårder der man i tillegg satte ut bikuber, gikk antallet villbier tilbake med 49 prosent, mens artsmangfoldet av villbier minket med 22 prosent.

Litt forenklet forklart spiser honningbiene opp mesteparten av maten til de andre artene. Uten tilgang på nok mat, går bestanden av villbier tilbake. Dette er noe birøktere også vet; man får ikke mer honning om man dobler antall bikuber i et område, hvis det ikke er mat nok til alle. Honningbiene kan også overføre sykdommer og parasitter til de ville biene.

Ville bier passer bedre inn

Norge har et rikt mangfold av bier. Hele 208 arter er påvist. Av disse er honningbien én art, mens humlene utgjør 35 arter. De resterende 172 artene er ulike grupper av villbier fordelt på seks ulike familier.

Ville bier og humler er som regel mye bedre tilpasset spesifikke plantearter i den lokale floraen, og langt mer effektive som pollinatorer. Hvis honningbier fortrenger ville bier og humler, kan de derfor indirekte redusere formeringsevnen og frøsettingen hos mange plantearter.

Forskningen på disse problemstillingene er et relativt ny, så det er ikke så underlig om det verserer en del misforståelser om hvordan honningbier påvirker naturen. Å slå fast i hvor stor grad honningbier konkurrerer med villbier, er vanskelig. Det vil variere, særlig ut fra om honningbiene besøker de samme blomstene som de ville biene og gjennom sesongen. Om våren når tilgangen på mat for biene er begrenset, vil konkurransen være størst.

Sårbare bestander

I Rogaland er dette en veldig aktuell problemstilling, blant annet i arbeidet med å verne den sjeldne strandmurerbien, en liten og sårbar bestand i sanddynene langs Jærstrendene. Den er bare en av flere sjeldne arter som er tilpasset dette unike miljøet og må konkurrere med store mengder honningbier om maten.

Den offentlige naturforvaltningen bør fokusere mer på denne problemstillingen. Et strengere regime som regulerer hvor man kan ha bikuber og hvor man ikke kan ha dem, bør komme på plass.

En honningbie flyr vanligvis ikke lenger enn 1–2 km fra kuben for å hente mat, men av og til lenger. Skal man legge til rette for sårbare insektbestander, må bikuber etableres minst 2–3 km fra de sårbare og høyt spesialiserte plante- og insektsamfunnene langs Jærstrendene.

Les også

Ny FN-rapport: – Opptil halve kloden bør vernes

Les også

Erik Tunstad: «Half Earth? Mennesker på halve Jorden og vernet natur på den andre halvparten?»

La gresset gro!

Vil man hjelpe de ville insektene, trengs det flere grøntarealer med villblomster og stedegne busker og trær. Grøntarealene må i større grad bli overlatt til seg selv, og vi må tåle å se et nærmiljø som er mindre «striglet» enn det vi er vant med. Død ved, steinhauger og skråninger med eksponert sandjord er slike naturlige innslag som vil skape leveområder for en lang rekke insekter.

Skjøtsel av grøntareal bør bidra til å skape grønne korridorer som spredningsveier mellom områder med naturlig vegetasjon. La gjerne et område av hagen bli stående uten å slå gresset, i alle fall gjennom våren slik at en generasjon med løvetann og andre villblomster kan blomstre og gi mat til insekter. Insekthotell kan være et annet godt tiltak.

Honningbier er husdyr. De gir oss honning, og det er fint. Men de konkurrerer altså med andre insekter og skader det lokale artsmangfoldet. Vi sier ikke at alt hold av bikuber er en uting, men det trengs større forståelse og mer kunnskap blant både profesjonelle og hobby-birøktere om hvordan en bikube påvirker området rundt.

Og å etablere bikuber er ikke et tiltak for å redde artsmangfold eller «stoppe biedøden».

• Les også: «Vi har en million mål potensielle enger, bare i Norge – både offentlige og private. Hadde alt dette blitt omgjort, hadde vi snakket, men vi kan også klare oss med mindre, hvis vi gjør det på riktig måte.»