Er det bare lov å mene én ting om EU og Nato etter krigen?
DEBATT. Aftenbladets Arild I. Olsson har vært på tur i utlandet og har funnet ut at Norge bør være medlem av Den Europeiske Unionen (EU). Men han forteller oss ikke hvilket politisk innhold dette EU etter hans mening eventuelt bør ha.
- Olav GjestelandStavanger
DebattSiden så mange har tilsluttet seg Unionen, er det visstnok helt hinsides gammeldags å stå utenfor. Da er man «museumsvokter». Det er mulig Olsson ikke kjenner begrepet «å ha et prinsipielt standpunkt til en sak/ideologi». Det kan gjelde i spørsmål om NATO, nazisme, kapitalisme, sosialisme eller EU, men når man er uenig med ideologien, hopper man ikke plutselig på et hvilket som helst tog, særlig ikke hvis dette viser seg å gå i en annen retning enn den man ønsker.
Nato, en Mor Teresa?
Arild I. Olsson, derimot, ser ut til å mene at i all Nato-euforien som har oppstått etter Russlands folkerettsstridige og brutale angrep på Ukraina, er det umulig å ha to tanker i hodet samtidig. Det samme Nato, som har stått bak brutale og folkerettsstridige angrep på Serbia, Libya, Irak og Afghanistan, har nå plutselig blitt et slags Mor Teresa, og i samme slengen har EU skiftet ham fra å være en markedsliberalistisk union, til å bli noe som tydeligvis er hevet over all politikk og ideologisk innhold. Sist jeg sjekket, var det fortsatt Lisboa-traktaten som gjelder som styringsverktøy i EU, eller har Olsson nye opplysninger?
En annen mulighet er selvfølgelig at Arild I. Olsson er tilhenger av høyrepolitikk og markedsliberalisme, både her i Norge, og på europeisk eller amerikansk nivå, og kanskje stemmer på høyrepartiene Høyre eller Venstre, og dermed skulle ønske at Norge ble bastet og bundet til politikken som føres i EU? Det er et legitimt standpunkt å ha, men da bør den samme Olsson fortelle oss om at det er derfor han vil inn i EU. Han bør ikke skrive nedlatende om «museumsvoktere» i SV og Rødt, han glemte forresten å nevne Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, og halve Arbeiderpartiet, som også er mot EU.
Myten om EU-motstandere
Og myten om at motstand mot EU er et ytre høyre-standpunkt i resten av Europa, er nettopp det, en myte. På den venstresiden som kan sammenliknes med SV og Rødt i andre europeiske land, er det en betydelig skepsis og motstand, og der, som her til lands, er det de tradisjonelle høyrepartiene og de «markedsvennlige» sosialdemokratene som kjemper mest innbitt for den markedsliberalistiske unionen. At det finnes forvirrede ytre høyre-partier som ikke forstår sitt eget beste i EU, bekrefter bare unntaksregelen.
Og husk, Høyres søsterpartier, som Fidesz i Ungarn og Toryene i Storbritannia, er ytre høyre så gode som noen. Bare for å nevne det, Republikanerne i USA er også et søsterparti av Høyre. I september 2021 sa flertallet i Norge nei til Høyre og Venstres politikk. Dersom Arild I. Olsson synes det var leit og trist, og skulle ønske at disse partiene fortsatt styrte landet, og at han ønsker den samme politikken på europeisk nivå, hadde det vært fint om han var ærlig og skrev dette i klartekst.
Nato, som har stått bak brutale og folkerettsstridige angrep på Serbia, Libya, Irak og Afghanistan, har nå plutselig blitt et slags Mor Teresa. I samme slengen har EU skiftet ham fra å være en markedsliberalistisk union, til å bli noe som tydeligvis er hevet over all politikk og ideologisk innhold.
