Nuart-festivalen: «Å bli kritisert av konservatismens krefter var ganske overraskende»

Street art er, i kraft av sin grunnleggende natur, en demokratisk praksis basert på å gi kunst tilbake til folket.

«Det offentlige rom burde være et forum for dialog, debatt og ideutveksling. Gatekunst er et ypperlig verktøy for denne utvekslingen på grunn av sin flyktige natur, frie tilgang og enkle tilvirkning», skriver Martyn Reed og James Finucane.

Debattinnlegg

  • Martyn Reed
    Nuart-festvalen
  • James Finucane
    Nuart-festivalen
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over fem år gammel

Svar til Sigrun Hodne og Natasja Askelunds kommentarer i NRK 8. september, som sammenfalt med årets Nuart-festival. Argumentet om at street art har mistet «edgen» sin er ikke nytt for noen som deltar i denne kunstformen. Når det blir stilt av kunstnere, kuratorer, produsenter og administratorer som har jobbet med kunstformen i flere tiår, blir spørsmålet fort et diskusjonsemne i det globale miljøet hvor Nuart spiller en viktig rolle.

Under årets Nuart-festivalkonferanse - Nuart Plus - satte vi av en helg til nettopp selvkritikk og refleksjon. Når spørsmålet blir stilt av de som har gjort lite eller ingenting for å engasjere seg i gatekunstkultur, stiller det helt andre spørsmål.

Les også

Kulturråd-kutt kan kvele Nuart og Article

Street art har aldri handlet om å mingle med avantgarden. Heller det motsatte.

Street art er, i kraft av sin grunnleggende natur, en demokratisk praksis basert på å gi kunst tilbake til folket. Enhver mangel på å forsøke å forstå denne kunstformens grunnleggende kvalitet er merkverdig, spesielt siden street art er beryktet for sin lave deltagelsesterskel. Å erklære gatekunstens falmende «opprørskhet» eller «aktivisme», tydeliggjør simpelthen trusselen denne kulturen utgjør for det hermetisk lukkede kunstestablisjementet.

Street art og dens stamfedre har i lang tid vært den som var på utsiden og kikket inn. Nå er gatekunsten på innsiden (blant annet i institusjoner som Tate Modern i London og Veneziabiennalen) og kikker ut, og forståelig nok er det ukomfortabelt for noen.

Les også

Kjør debatt om gatekunst!

Uavhengig av utdannelse

Street art har aldri handlet om å mingle med avantgarden. Heller det motsatte. Det er en kunstform som hyller individets mulighet til å sette sitt eget merke på verden, uavhengig av om de har kunstutdanning eller ikke.

Stavangers Nuart-festival er allment kjent for å operere på spissen av denne globale kunstretningen, med en dokumentert gjennomføringsevne i å finne sprekkene hvor kunsten kan blomstre. Det var en gang disse sprekkene var bokstavelige, på fortauene i New York hvor ungdom som hadde falt utenfor skrev navnene sine på veggene. Nå dukker sprekkene opp på andre måter - for eksempel i Stavanger hvor de på metaforisk vis strekker seg gjennom multinasjonale bedrifter som sliter med den nåværende økonomiske krisen, og usynlig gjennom sidene til byens «Smart City»-planer og manifester.

I en stadig mer globalisert verden er det uunngåelig at de en gang uensartetede riker som kunst, teknologi og forretninger kollider, slik som de burde. Å ignorere dette fakta i et forsøk på å beskytte sitt eget forsvinnende territorium, er i beste fall utdatert, og i verste fall katastrofalt for den grunnleggende rollen kunst kan, og skal, spille i å forme fremtidsbyene våre.

Selv med all sin offentlige og politiske støtte er Nuart en grasrotorganisasjon dedikert til et utopisk ideal om å forbedre samfunnet.

Det offentlige rom burde være et forum for dialog, debatt og ideutveksling. Gatekunst er et ypperlig verktøy for denne utvekslingen på grunn av sin flyktige natur, frie tilgang og enkle tilvirkning. Dette er en ny kunstmodell, og en modell som utfordrer hundreår med tradisjoner. Slik vi så ved oljeindustriens kollaps, er det likevel slik at hvis ikke byer er beredt på å tilpasse seg, blir de fort utdatert. Kunst kan spille en betydelig rolle i å bidra til å skape en mer kreativ og motstandsdyktig by.

Les også

Mal over gatekunsten og bytt ut «Kånå»

Ingen statlige subsidier

Selv med all sin offentlige og politiske støtte er Nuart en grasrotorganisasjon dedikert til et utopisk ideal om å forbedre samfunnet. Den er drevet av en dedikert gruppe idealistiske kunstprofesjonelle og frivillige, og på tross av 16 år med offentlig kunstpraksis mottar festivalen ingen statlige subsidier til å dekke de årlige administrasjonskostnadene, slik Stavangers tilsvarende kunstinstitusjoner gjør. Tvert imot eksisterer Nuart bokstavelig talt på år til år-basis uten noen langsiktig økonomisk sikkerhet. Å bli kritisert av konservatismens krefter like før arrangementet vårt, var derfor ganske overraskende.

Les også

Glem glass og ramme - ta bilder av gatekunsten

Street art er ikke noe endepunkt, men heller begynnelsen på en rik reise inn i en mangfoldig kunstverden. Det er ingen tilfeldighet at uavhengige visningssteder og arrangement som Prosjektrom Normanns, Stavanger kunsthall, Screen City og C.A.S. i senere år har blomstret side om side med Nuart-festivalen. Billedkunsten går gjennom en renessanse i regionen vår, men hvis vi ikke er villige til også å forstå hvorfor interessen finnes her, er det en fare for at interessen kan bli sløst vekk.

Les også

På tur for å se gatekunst i Østre bydel

Hva er de egentlig redd for?

Derfor blir spørsmålet vi kommer tilbake til ikke «har gatekunsten mistet ’edgen’», men hvem er det som sier det, og hvorfor? Hva er det egentlig de er redd for?

Les også

  1. Se Stavangers nye gatekunst

Publisert:
  1. Billedkunst
  2. Kunst
  3. Kultur
  4. Nuart
  5. Prosjektrom Normanns

Mest lest akkurat nå

  1. Kom hjem til endevendt hus i Stavanger

  2. Maria fikk nesten ikke puste da hun trente. Hun fikk diagnosen mange har, men få kjenner til.

  3. Halvparten av pasientene med forkjølelse er tre år eller yngre

  4. Én måned siden gjenåpningen – slik har det gått

  5. Frisk 33-åring. Bør jeg ta influensavaksinen?

  6. Alle i Sandnes fikk uvanlig papiravis mandag