Klimatiltak må ikke forlenge veien ut av fattigdom

DEBATT: Norge må forsterke klimapolitikken for å redusere norske utslipp. Men politikken må ikke bidra til at fattigdomskrisen og ernæringskrisen blir større.

Publisert: Publisert:

– Klimaendringene er langt fra noen eksistensiell trussel for menneskeheten, og utslippskutt er ikke det eneste målet for politikk. Derfor må klimapolitikken ses i sammenheng med andre politiske mål, skriver Øystein Sjølie. Foto: NTB Scanpix

Debattinnlegg

Øystein Sjølie
Samfunnsøkonom

«Global oppvarming rammer de fattige hardest,» skriver Harald Liebich, som et svar på min kronikk i slutten av desember. Her påpekte jeg at bruken av olje har bidratt avgjørende til mange av menneskehetens store fremskritt de siste tiårene. Liebich nedtoner oljens bidrag til å redusere fattigdommen. Samtidig beskriver han de store forskjellene i verden, og han frykter at klimaendringene vil ramme fattige land hardt.

Fattige land øker oljeforbruket

De fleste vestlige land, også Norge, har redusert sine klimautslipp de siste ti årene, og det er allmenn enighet om utslippene skal videre ned. Klimaendringene er imidlertid langt fra noen eksistensiell trussel for menneskeheten, og utslippskutt er ikke det eneste målet for politikk. Derfor må klimapolitikken ses i sammenheng med andre politiske mål.

En god og effektiv klimapolitikk fordrer derfor en analyse av årsakene til at utslippene i verden samlet går opp. Den viktigste grunnen er fattigdomsreduksjonen som har skjedd over hele kloden. Oljeselskapene, eller norske myndigheter for den del, er langt fra altruistiske. Men fattigdomsreduksjon er bakgrunnen for veksten i etterspørselen av olje.

Siden 1980 har verdens oljeforbruk økt med 40 millioner fat per dag til 100 millioner fat per dag. Land som i 1980 var fattige (land utenfor OECD) har stått for 95 prosent av økningen, og bruker i dag over 60 prosent av verdens olje. Samtidig har det i de samme landene blitt mer enn 1 milliard færre ekstremt fattige mennesker. Flere går på skole og flere blir vaksinert. Hungersnød og andre værrelaterte katastrofer har drept mange mennesker. Nå er det nesten slutt på slike dødsfall.

Likevel er det fremdeles enorme forskjeller i levestandarden mellom land. Vi har en fattigdomskrise med 700 millioner ekstremt fattige mennesker. Enda flere lider av underernæring. FNs to første bærekraftsmål er nettopp å utrydde sult og fattigdom.

Samtidig frykter vi en klimakrise hvis verdens utslipp ikke kuttes. En slik krise vil, som Liebich skriver, antagelig ramme de fattigste landene mest. Første bud for å øke robustheten overfor klimaendringer er økonomisk utvikling. Det er derfor vesentlig at norske klimatiltak ikke reduserer mulighetene for dette.

Avgifter er det suverene virkemidlet

Norge må forsterke klimapolitikken for å redusere norske utslipp. Men politikken må ikke bidra til at fattigdomskrisen og ernæringskrisen blir større. Mange har foreslått at Norge skal redusere oljeproduksjonen som et klimatiltak. Et slikt tiltak vil, hvis det er vellykket, bidra til mindre utslipp. Samtidig vil mindre tilgjengelig energi gjøre veien ut av fattigdom lengre for de siste 700 millionene. Norsk klimapolitikk bør rettes inn mot å redusere de minst viktige utslippene i Norge. Avgifter er det suverene virkemidlet, og bør omfatte flere utslippskilder enn i dag.

Publisert: