Lovverket skyver de dårligste pasientene foran seg

Psykisk helsevern: Hvorfor ikke heller bruk av tvang i et omsorgsperspektiv enn ytterligere begrensninger i bruk av tvang?

«Manglende sykdomsinnsikt en del av sykdomsbildet hos mange med en alvorlig psykisk lidelse. Er det ikke da urealistisk å forvente at de da skal være i stand til å ta hensiktsmessige valg i egen tilfriskningsprosess?» spør Gudrun Wiik Larsen. Foto: Illustrasjonbilde/Scanpix

Debattinnlegg

  • Gudrun Wiik Larsen
    Gudrun Wiik Larsen
    Pårørende og sosionom med videreutdanning i psykisk helsearbeid og master i sosialfag
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

I 2017 ble det iverksatt enda en lovendring for å begrense tvangsbruk innenfor psykisk helsevern, blant annet ved å ved å innføre samtykkekompetansekriteriet. Kort fortalt blir tvangsbruk etter aktuell lovendring vurdert ut ifra, hvorvidt pasienten har innsikt nok til å beslutte om vedkommende trenger behandling/eller forstår konsekvensen av å frabe seg behandling. Lovreguleringen har ikke tjent personer med de alvorligste psykiske symptomene sine interesser, fordi sykdomsbildet hos disse ofte er manglende sykdomsinnsikt. I disse dager er enda en lovendring innenfor psykisk helsevern under utarbeidelse, som blant annet har som formål å begrense tvangen ytterligere.

Fordi noen har blitt utsatt for uhensiktsmessig, skadelig eller feil bruk av tvang, gjelder ikke det alle.

Det er delte synspunkter blant debattanter og blant medlemmer i tvangslovgivningsutvalget hvor langt man skal gå for å begrense tvangen. Enkelte går så langt at de under dekke av menneskerettigheter og autonomi (selvbestemmelse) helst ser at tvangen bortfaller helt. Ytringer som har kommet til uttrykk i den forbindelse er for eksempel: «er ikke imot god hjelp, men er imot tvang – er ikke imot medisinering, men er imot tvangsmedisinering»

Tvang i et omsorgsperspektiv

Å være imot tvang, kan også være imot at alvorlig psykisk syke skal få hjelp. Hva mange alvorlig psykisk syke ikke trenger, er en ytterligere begrensning eller i verste fall, bortfall av tvang. Hvorfor heller ikke utarbeide en strategi hvordan man i enda større grad og om nødvendig, kan gjøre bruk av tvang i et omsorgsperspektiv? Tvang i et omsorgsperspektiv kan for eksempel være at pasientene gis anledning til å bearbeide tilleggsbelastninger som kan ha oppstått ved tvangsbruk.

Som pårørende til person med ROP-lidelse og som ansatt i ROP-tjenenesten (rus og psykisk helsetjeneste) har jeg sett at mange aldri ville blitt hjulpne uten bruk av tvang, forstått som tilbakeholdelse i institusjon mot deres vilje, med påfølgende antipsykotisk medisinering. Det at helsepersonalet har mulighet til å ty til tvangsmedisinering, kan i noen tilfeller være nok til at noen pasienter likevel går med på å ta medisinene frivillig.

God uttelling

For ordens skyld vil jeg tilføye at frivillighet, relasjonsbygging, dialog, miljøterapi m.m. oftest blir forsøkt før personalet må ty til tvang. Dessverre hjelper det så lite når det først og fremst er antipsykotisk medisinering mange av de behandlingstrengende trenger. Jeg vil også tilføye at mange er blant de såkalt «heldige» som får god uttelling ved riktig dosering av antipsykotiske medisiner.

I perioden fra psykosesymptomene oppstår og frem til personale kommer i posisjon til å gi antipsykotisk medisinering, oppleves som unødvendig langpining for mange pasienter. Der den syke selv kjenner at noe er galt, uten helt selv å forstå selv hva det er som er så galt. For en del pasienter fortoner denne plagen seg som et stadig pågående mareritt i våken tilstand. Der mange behandlingstrengende kontakter deres pårørende (telefon) hyppig, for å fortelle hvor vondt de har det. For mange pårørende blir dette en stor påkjenning. Ofte er pårørende den eneste den behandlingstrengende har en noenlunde allianse med, når det står på som verst.

Ser ikke sammenhenger

Som tidligere nevnt er manglende sykdomsinnsikt en del av sykdomsbildet hos mange med en alvorlig psykisk lidelse. Er det ikke da urealistisk å forvente at de da skal være i stand til å ta hensiktsmessige valg i egen tilfriskningsprosess? Selv når vrangforestillinger og tvangstanker er medisinert vekk, er det en del som ikke klarer å se sammenhengen mellom effekt av medisiner og fravær av symptomer.

Antar at de aller fleste som jobber med og er berørt av problemstillingen, i størst mulig grad ønsker reduksjon av uhensiktsmessig og/eller skadelig bruk av tvang. Fordi noen har blitt utsatt for uhensiktsmessig, skadelig eller feil bruk av tvang, gjelder ikke det alle. Er det ikke viktigere at alvorlig psykisk syke blir hjulpne, enn at man for enhver pris skal unngå tvangsbruk.

  • Artikkelserien «Når alt rakner», inkludert reaksjoner
Les også

«En menneskerett å gå til grunne, uten selv å vite om det?»

Les også

Prof. T. K. Larsen: «Alvorlig psykisk syke uten rett til behandling»

Les også

Arnhild Lauveng: «Lovendringen styrker menneskerettighetene»

Les også

Far: «Jeg er overbevist om at helsepersonell ved SUS ønsker å videreutvikle alternativer til tvang»

Les også

Mental Helse: – Tvang løser ikke disse folkenes problemer


Les også

  1. «Vrangforestillingene på lukket avdeling – hos de ansatte»

«Manglende sykdomsinnsikt en del av sykdomsbildet hos mange med en alvorlig psykisk lidelse. Er det ikke da urealistisk å forvente at de da skal være i stand til å ta hensiktsmessige valg i egen tilfriskningsprosess?» spør Gudrun Wiik Larsen. Foto: Illustrasjonbilde/Scanpix

Publisert:
  1. Debatt
  2. Psykisk helsevern
  3. Psykiatri

Mest lest akkurat nå

  1. Kveldens tredje motorsykkel av veien på regnglatte veier

  2. Ja da, nå er han tilbake!

  3. Populær is skaper ny kald krig i Israel

  4. – Tar du ansvaret om jeg dør, spurte den russiske stjernen dommeren. Nå blir det endringer

  5. – Er det rettferdig at kommunen krever over 23.000 i eiendomsskatt?

  6. Satte hårete mål som fireåring. I natt kan han oppfylle det