Derfor synger Barneteateret gamle sanger, på engelsk

DEBATT: I anmeldelsen av stykket «Grusomme Måns» stiller Aftenbladets anmelder tre konkrete spørsmål. Her kommer svarene.

Publisert: Publisert:

Grusomme Måns er en lettere rasistisk katt som sliter litt med å være snill. Daisy er en hund som tilhører overklassen. Her spilt av Helge Håvarstein og Elida Homdrom Helleland. Kristian Jacobsen

Debattinnlegg

Bjørn Ravn Carlsen
Barne- og ungdomsteatersjef, Rogaland Teater

Rogaland barne- og ungdomsteater (BUT) setter i høst opp stykket «Grusomme Måns». Dramatikk for barn og ungdom skrevet av svenske Dennis Magnusson i 2011 og oversatt til norsk av Kristin Auestad Danielsen. Regi av Dennis Sandin. Premieren var 11. oktober med lag Daisy og 12. oktober med lag Måns.

Tre spørsmål fra anmelderen

Forestillingen ble anmeldt i Aftenbladet 14. oktober. I anmeldelsen stilte Jan Zahl tre konkrete spørsmål adressert til de ansvarlige voksne om bruk av musikken i stykket. Dette ønsker vi selvsagt å svare på for å gi et innblikk i det kunstneriske valget som ligger til grunn.

Før vi svarer vil vi gjerne presisere at anmeldelsen er skrevet mandag, da lag Måns spilte, slik vi hadde gitt beskjed om. Ikke lag Daisy. Vi vet at dette ikke er viktig for leserne, men det er viktig for de medvirkende.

Så over til spørsmålene anmelder stiller oss ansvarlige voksne.

  • Spørsmål 1: Kvifor bruker BUT så gammal musikk?

En av de store forskjellene mellom katter og hunder i dette universet er at kattene har «soul», mens hundene ikke har det. Det er et stort kulturkrasj som skal etableres, og dette har regissøren understreket ved å bruke kanoner fra populærmusikken, herunder punk, rock og soulmusikk. Hundene har som sagt ikke «soul», de er «stive» og «konservative» og hører på klassisk musikk, for eksempel Strauss. Denne forskjellen er også synlig i kostymer, hår og masker som har hentet inspirasjon fra ulike tidsepoker.

Om musikken er gammel eller ny spiller ikke så stor rolle, ettersom dens funksjon er å formidle en stemning, understreke noe vi nettopp har sett, tilføre rytme og energi og brukes som overganger fra en scene til en annen. Den er med andre ord ikke handlingsbærende tekst. Et eksempel som illustrer dette er følgende:

Oh, well, I’m... (UHH) / Sittin’ here in La-la / Waiting for my Ya-ya (ohh, ohh) / Sittin’ here I La-La / Waiting for my YaYa (ohh, ohh).

En sideeffekt ved å benytte kanoner fra populærmusikkens historie er at vi får presentert det unge publikum for musikk de kanskje ennå ikke har et forhold til. Musikk som kan være med på å åpne nye musikalske horisonter. Dagens musikk hører barna på hjemme. Vi er glad for vi kan gi dem noe annet på teateret. Dette kan føre til at de får nye (eller gamle nye) referanser som de kan bruke. Dette er på like linje som at anmelderen refererer til «Romeo og Julie» og «West Side Story», som var før vår tid, men likevel er en del av våre referanser i dag.

Nyskrevet originalmusikk til teater er kostbart, og ble valgt bort denne gangen. Kristian Jacobsen

  • Spørsmål 2: Kvifor får ein ikkje nokon til å skriva originalmusikk til stykket?

Det kunstneriske teamet må prioritere hardt og strengt i sitt budsjett. Å få komponert originalmusikk til en forestilling er kostbart, derfor er det valgt bort i dette tilfellet. Vi i BUT har åtte ganger de siste 18 år operert med nykomponert musikk. Disse prioriteringene gjøres av kunstnerisk team.

  • Spørsmål 3: Kvifor bruker ein konsekvent engelske songar, på engelsk, i staden for å setja tekstane om til norsk?

Teksten i sangene er ikke handlingsdrivende eller avgjørende for forståelsen av handlingen/fortellingen. Her er det stemningen i musikken det kunstneriske teamet har vært opptatt av. Derfor var det kunstneriske valget å beholde sangene på originalspråket. Det er viktig å påpeke at det ikke er 40 prosent, men 7 prosent av teksten som er engelsk. Dog gjentas flere av sangene, slik at de i manuset utgjør totalt 14 prosent av teksten.

Anmelderen bruker voksne produksjoner som sammenligning, dermed ser han utover denne produksjonen. Det er kun andre gang vi bruker engelske tekster i BUT (den forrige var «Det suser i sivet» i 2016), det finnes ikke flere.

«I Norge syng dei voksne på norsk i musikkteater», skriver Zahl. Noen eksempler på det motsatte vil være «Mozart», «Beethoven», «How» og «A Christmas for Carol». Det finnes mange flere.

Selv språkbevisste Det Norske Teatret presenterer musikkteater-forestillingen «Lazarus» med sanger på engelsk. Her Joachim Rafaelsen i rollen som Newton under en prøve, i bakgrunnen Mimmi Tamba.

Utfordre publikum

Vi voksne i BUT liker ikke nødvendigvis å se forestillinger der vi forstår alt. Vi liker å bli utfordret. Vi ønsker på samme måte å utfordre vårt eget publikum.

Vi registrerer dessverre at for anmelderen har de musikalske valgene overskygget selve tematikken i stykket, herunder rasisme, fordommer, fremmedfrykt, klasseskiller, farlige ideologier og kulturens helende kraft. Her er et sitat fra en femåring på premiere fredag: «Kult at det handler om mobbing.»

Vi avslutter med å sitere en låt fra en av høstens store musikkteaterforestillinger for voksne – «Lazarus» – på Det Norske Teatret, mållagets egen bastion, der de synger på engelsk:

And these children that you spit on / As they try to change their worlds / Are immune to your consultations / They're quite aware of what they're going through («Changes» – David Bowie).

Les også

Aftenbladets melding: «Kvifor syng barneteatret i Stavanger på engelsk?»

Les også

Omtale av forestillingen: Kan kjærlighet føre til revolusjon?

Les også

Dette ser du på teateret i høst

Les også

Janove Ottesen og Christian Eriksen tar med «The Mute» til Operaen

Les også

Debatt: «Løsning av byens gordiske knute»

Publisert: