Høyre trenger repetisjon om daff konsensuskultur

DEBATT: Det glipper for Hard Olav Bastiansen i Høyre når han forsøker å stemple Arbeiderpartiet som konfliktsøkende basert på nær historie.

Publisert: Publisert:

«Gode politiske historier blir enda bedre med riktig fakta og balanserte fremstillinger», skriver Cecilie Bjelland, her fra årsmøtet i 2016. Foto: Fredrik Refvem

Debattinnlegg

  • Cecilie Bjelland
    Avtroppende bystyrerepresentant i Ap

«Noen av Stavangers største seire har kommet de gangene vi har gått sammen, lagt interne stridigheter på hyllen og fokusert på hva vi kan få til». Jeg slutter meg fullt og helt til dette utsagnet fra Høyres Hard Olav Bastiansen i Aftenbladet den 28. august.

Det ble etter hvert overtydelig at Høyre og samarbeidende partier så seg bedre tjent med å søke flertall i samarbeid med Frp.

Ikke riktig

Imidlertid glipper det for Bastiansen når han deretter forsøker å stemple Arbeiderpartiet som konfliktsøkende basert på nær historie. Dette er ikke riktig, og han bommer grovt på historiefortellingen: Etter valget 2011 skrotet ikke Arbeiderpartiet samarbeidet vi hadde hatt i åtte år. Tvert imot – vi stod på vårt løfte til velgerne om å søke gjennomslag for vår politikk og derfor var det naturlig at vi takket ja til Høyre, KrF, Sp og V sine tilbud om forhandlinger. Det ble ikke ett møte, det ble flere. Kanskje var vi dårlige forhandlere. Uerfaren var jeg i alle fall som helt fersk gruppeleder og heltidspolitiker. Men tilbudet som lå på bordet etter flere runder gir heller ikke heder til den samarbeidslinjen som Bastiansen påberoper partiet Høyre.

Det ble etter hvert overtydelig at Høyre og samarbeidende partier så seg bedre tjent med å søke flertall i samarbeid med Frp. Det endelige tilbudet til Ap var derfor budsjettlojalitet i bytte mot en leder og en nestleder verv i kommunalstyre. Det ble presisert at Ap ikke kunne forvente konkret innflytelse i politikk, saker eller en mulig politisk plattform som skulle drøftes mellom de andre samarbeidende partier.

Forstår rollene sine

Da, og først da bestemte Arbeiderpartiet seg for å stå i opposisjon. Fordi vi mener at et levende demokrati krever en posisjon og en opposisjon som forstår rollene sine. Ikke en konsensuskultur der partier godtar å bytte bort velgernes stemmer mot personlige verv i stedet for politisk innflytelse.

Det skapte bølger, både internt og eksternt. Årsakene til dette var imidlertid sammensatt, og jeg tror Bastiansen kan trenge en liten repetisjon om daff konsensuskultur, kjennskap og vennskap, bybanediskusjoner, endringsvilje, økonomiske misligheter og organisatorisk rot. «Krevende» tror jeg er dekkende for alle som stod i disse rundene.

I dag ser vi imidlertid at det har vært et lykkelig veivalg. For nå har Stavangers innbyggere et reelt politisk valg. Fortsette med dagens vervfordelingspolitikk uten politisk plattform i en allianse ledet av Høyre, eller gå for et sterkt Arbeiderparti som har en tydelig alternativ politisk retning for Stavanger, ledet av en erfaren og handlekraftig Kari Nessa Nordtun som ordførerkandidat.

Fin historie

Gode politiske historier blir enda bedre med riktig fakta og balanserte fremstillinger. La meg derfor slutte med en av de fine historiene fra de siste årene: I 2020 blir vi en helt ny kommune. Som leder i Ap har jeg sittet skulder ved skulder med Høyres Christine Sagen Helgø når vi har sondert, forhandlet og besluttet denne nye kommunen. Slik vi gjør når vi har viktig felles politisk interesse, nemlig en kommune der alle innbyggere føler seg hjemme, trygge til å leve gode liv på sine vilkår.

Publisert:

Les også

  1. – Konsensus-allergi – hvorfor er det feil å søke enighet, Ap?

  2. – Det lyseblå Stavanger Høyre er en myte

  1. Debatt