«Lykkeland» gir et feilaktig bilde: Stavanger blomstret i 1969, bedriftene fikk ikke nok folk

KRONIKK: «Lykkeland» er en festlig dramaserie, men det er feil å fremstille Stavanger som en fattigslig by på randen av en katastrofe i 1969. Få byer i landet hadde en så ekspansiv, variert og fremtidsrettet industri som Stavanger på slutten av 1960-tallet.

Publisert: Publisert:

Dette bildet fra desember 1968 viser det andre av to tankskip på for den tiden gigantiske 157.000 tonn som Rosenberg bygde i optimismen som preget Stavanger, med levering til Sigval Bergesen dy. & Co. i 1969 – det året tv-serien «Lykkeland» beskriver så dystert. Foto: Stavanger Aftenblad

Debattinnlegg

  • Tor Inge Vormedal
    Forfatter og forlegger
  1. Leserne mener
Denne artikkelen er over ett år gammel

Tv-serien «Lykkeland» på NRK byr på fargerike karakterer, men skaper samtidig er dystert bilde av Stavanger. Jeg er selvsagt innforstått med at «Lykkeland» er en dramaserie og ikke en historisk dokumentasjon av vår nære fortid. Ettersom serien bruker karakterer som blant andre Arne Rettedal, skapes det imidlertid et inntrykk av historisk korrekt gjengivelse.

I seriens første episode, som er lagt til året 1969, får vi se og høre Arne Rettedal diktere et notat hvor han blant annet forteller: «Nå er det en brønn igjen. Vår siste sjanse før alt håp er ute. Verftene er i krise. Hermetikkindustrien likeså. Restauranter og hoteller har knapt nok belegg. Nordsjøen er tom for fisk. Arbeidsledigheten er rekordhøy. Uten ny industri har ikke Rogaland lenger noen bein å stå på.»

Vegar Hoel framstiller personen Arne Rettedal på en glimrende måte i tv-serien «Lykkeland», men rollefigurens beskrivelse av Stavanger i 1969 stemmer ikke. Både byen og regionen blomstret. Det var stor mangel på arbeidskraft, og nye hotell skjøt i været. Til høyre Arne Rettedal i 1972, da han igjen ble ordfører i Stavanger. Foto: Petter Skafle Henriksen, NRK/Maipo Film og Stavanger Aftenblad

Vekst og mangel på arbeidskraft

Bevisst eller ubevisst skaper serien en myte om at Stavanger på slutten av 1960-tallet var en by i dyp krise. Ifølge Arne Rettedal i «Lykkeland» var oljenæringen eneste redningen – ikke bare for Stavanger, men for hele Rogaland. Påstanden er imidlertid sterkt misvisende. Sannheten er at Rogaland generelt og Stavanger spesielt hadde et mangfoldig og variert næringsliv på slutten av 1960-tallet. Et av de største problemene var å skaffe nok arbeidskraft.

I mylderet av små og store arbeidsplasser i Stavanger på slutten av 1960-tallet var Rosenberg Mekaniske Verksted den største med nærmere 1300 ansatte. Rosenberg produserte tankskip på løpende bånd og hadde fulle ordrebøker. Verftets eier, Sigvald Bergesen d.y., valgte i februar 1969 å selge Rosenberg til Kværner-konsernet. Allerede på det tidspunktet ble det bebudet et behov for betydelig flere ansatte. (Kilde: Aftenbladet, 6.2.1969.)

Fra Aftenbladets førsteside 6. februar 1969 – mens det ennå ikke var funnet olje i Nordsjøen. Kværner kjøpte opp Rosenberg verft, og framtidstroen var sterk. Til høyre Sigval Bergesen d.y. i et ikonisk bilde.

Fra Aftenbladet 12. mai 1969, side 5.

Av andre store arbeidsplasser i Stavanger på slutten av 1960-tallet kan nevnes Chr. Bjelland & Co., Maskinhuset, Vestlandske Gummivarefabrikk, Stavangerflint, Trio Maskinindustri, Dreyer, Lærdal, Grudes Konfeksjonsfabrikk og Consul Konfeksjonsfabrikk. Felles for disse bedriftene var at de nesten ukentlig hadde annonser i byens aviser hvor de etterlyste både faglært og ufaglært arbeidskraft. Mangelen på arbeidskraft var så prekær at flere bedrifter måtte avvikle eller flytte produksjonen til andre kommuner.

Da Stavanger Canning & Co. A/S høsten 1968 sluttet av produksjonen, var det i følge ledelsen på grunn av mangel på arbeidskraft. Det samme var tilfelle ved Vestlandske Gummivarefabrikk. Det var en solid bedrift som sto for rundt halvparten av landets produksjon av gummistøvler og regntøy. I desember 1968 ble det besluttet å overføre produksjonen av gummistøvler fra Stavanger til moderselskapet, Askim Gummivarefabrik.

Våren 1969, året hvor Rettedal uttaler at Stavanger er nær en katastrofe, var det 31.550 arbeidstakere i byen og dens nære omland, men bare 240 arbeidsledige. Det vil si en arbeidsledighet på nesten null. Antall sysselsatte i forhold til befolkningen hadde aldri vært større. (Kilde: Aftenbladet, 12.5.1969)

I notatet som Rettedal lot diktere, het det at hotellene knapt nok hadde belegg. Også det er feil. Hotellnæringen i Stavanger bar preg av stor optimisme og pågangsmot på slutten av 1960-tallet. I 1968 ble det gitt grønt lys for byggingen av Esso Motor Hotell på Tjensvoll, og samme år sto utvidelsen av KNA-hotellet på Lagårdsveien ferdig. I 1969 startet arbeidet med å utvide Hotel Atlantic fra åtte til elleve etasjer. Alt dette ble gjort fordi Stavanger hadde for liten hotellkapasitet.

«Lykkeland» har naturlig nok ikke bilder fra da Atlantic i oktober 1969 ble bygd på og ble bygd på fra åtte til 11 etasjer, men det har Aftenbladet. Stavanger var – før oljen ble funnet – allerede i en ekspansiv periode. Foto: Stavanger Aftenblad

God gang i hele fylket

Som et siste argument i sitt notat – i «Lykkeland» – slår Rettdal fast: «Uten ny industri har ikke Rogaland lenger noen bein å stå på.»

Hvis vi beveger oss litt utenfor Stavanger, vil vi se at Rogaland på denne tiden syder av aktivitet fra Haugesund og Karmøy i nord til Sandnes og Bryne i sør. I tillegg til at nærmere 20 prosent av den mannlige befolkningen i nordfylket var sysselsatt i den norske handelsflåten, hadde Haugesund blant annet tre skipsverft med fulle ordrebøker. På Karmøy hadde den nystartede aluminiumbedriften Alnor sørget for full sysselsetting i kommunen.

I Sandnes dominerte Øglænd-konsernet med store fabrikker som produserte sykler og klær. På slutten av 1960-tallet sysselsatte konsernet rundt 1500 personer med ca. 750 ansatte innen hver av de to områdene. En av de største utfordringene til Øglænd-konsernet var å skaffe nok arbeidskraft for å tilfredsstille den stadig økte etterspørselen etter både sykler og klær. I 1967 opprettet Øglænd en avdeling i Strand kommune for å få tak i nok arbeidskraft.

På samme måten som Stavanger, hadde også Sandnes et variert næringsliv hvor det ble produsert alt fra støpegods og badedrakter til gryter, stoffer og ullgarn.

Landets første robot

I etterkrigstiden ble Trallfa (tidligere Trallefabrikken) på Bryne Nordens største produsent av ikkemotorisert transportutstyr. I 1964 manglet de folk til å sprøytelakkering og begynte å konstruere en robot. To år senere, i 1966, tok Trallfa i bruk verdens første industrirobot. Senere ble Trallfa en internasjonal størrelse innen roboter, ikke minst i oljeindustrien, og på 2000-tallet ble hver femte nye bil i verden lakkert av Trallfa-roboter. Foto: Trallfa

Beveger vi oss videre sørover til Bryne, finner vi på 1960-tallet et unikt og variert næringsliv, men da innen segmentet landbruksredskaper og gravemaskiner. Det var på 1960-tallet at bedrifter som Kverneland Industrier, Serigstad, Kyllingstad, Brødrene Søyland og Trallfa bygget seg opp. Også disse bedriftene slet med å skaffe nok arbeidskraft.

Mangelen på arbeidskraft gjorde at mange bedrifter i Stavanger-regionen ble ekstra kreative. Den kreativiteten førte blant annet til at arbeidsintensive oppgaver ble automatisert. Trillebårprodusenten Trallfa var for eksempel den første i landet som fikk laget en robot. Bakgrunnen for det var at bedriften ikke fikk tak i arbeidstakere som ville sprøytelakkere trillebårene. Noen av de ansatte lagde derfor en robot – en sprøytelakkeringsrobot – et produkt Trallfa senere ble både rik og berømt av. Mangel på arbeidskraft gjorde at mange bedrifter i Stavanger-regionen ble ekstra oppfinnsomme gjennom rasjonalisering av arbeidsoppgaver.

«Lykkeland» er en festlig dramaserie, men det er feil å fremstille Stavanger som en fattigslig by på randen av en katastrofe. Få byer i landet hadde en så ekspansiv, variert og fremtidsrettet industri som Stavanger på slutten av 1960-tallet.

  • Tor Inge Vormedal (f. 1961) er cand.mag fra Universitetet i Bergen. Han var i mange år næringslivsjournalist i Haugesunds Avis og Kapital. Siden 2001 har han jobbet som forfatter og forlegger. Vormedal er nå aktuell med boken «Kem-Ka-Kor – Stavanger-regionen, 1970-tallet». Red.mrk.

Se også: «Olaf A. Ellingsen ville vært 100 år i år. Han er borte. Det samme er mye av byen han fotograferte. Men bildene lever.»

Publisert: