Statsborgerskapet kan ikke tas tilbake

DEBATT: I all støyen rundt Sylvi Listhaug er den egentlige saken nærmest forsvunnet. Den handler om å ta fra folk statsborgerskapet. Det er ikke greit.

Publisert: Publisert:

«For dem som ikke er født som norske statsborgere kan vi, og det skal vi, diskutere hva som skal til for å bli norske borgere. Men når de en gang har blitt det, så kan ikke det norske statsborgerskapet tas tilbake», skriver Lars Erik Jaatun. Foto: NTB Scanpix

Debattinnlegg

  • Lars Erik Jaatun
    Sandnes
  1. Leserne mener
Denne artikkelen er over to år gammel

Dette opplegget er en av Listhaugs vanligste strategier. Ved å beskylde Arbeiderpartiet for svakhet i asylpolitikken, som Arbeiderpartiet så må forsvare seg mot, flyttes samtidig grensene både i politikken og i retorikken. Grunnen til at dette virker så effektivt, er selvfølgelig at på dette området har Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet lenge vært konkurrenter.

Erna Solberg holder seg som vanlig litt i bakgrunnen når Listhaug blomstrer på det verste. De er enige i sak. Vi husker «Jern-Erna» fra tiden som kommunalminister. Vi husker også Grete Faremo og Paal Lønseth da de markedsførte Arbeiderpartiets politikk.

Les også

Solberg ber om unnskyldning for Listhaugs Facebook-innlegg

Les også

Listhaug: – Det var verken min mening eller hensikt å såre noen

Les også

Sanner om Listhaug-utspillet: Det er riktig å beklage

Varemerke i årevis

Når partiene er så enige, er det interessant å oppleve hvordan deler av kommentariatet snubler i sine egne ben for å forklare oss hvorfor denne saken handler om noe ganske annet enn det den egentlig gjør. En av dem er Torstein Ulserød fra Civita, som skriver i Aftenposten. Han forteller at Listhaug umulig kan drive polarisering og forsøpling av debatten helt på egen hånd. Jo. Hun kan. Det har vært hennes varemerke i årevis.

På samme måte som jeg er prinsipiell motstander av dødsstraff, er jeg også prinsipiell motstander av at det – selv med loven i hånd – skal være mulig å ta fra noen statsborgerskapet.

Samtidig har hun selv flyttet videre, fordi dette i så stor grad har blitt akseptert og så mange har tatt etter. Det er slik forsøplingen virker. Hun har flyttet hele politikken mange hakk til høyre. For å underbygge påstanden om andres grumsete retorikk, «som får selv Listhaug til å virke moderat», trekker Ulserød frem AUF-leder Ami Hussaini, fordi Hussaini har pekt på at det bryter med rettsstatens prinsipper å ta fra noen statsborgerskapet ved administrative vedtak. Av Ulserød får Hussaini sitt pass påskrevet, nær sagt, så lenge han får beholde det. «Det er bare å konstatere at Hussaini ikke har den fjerneste anelse om hverken sakens innhold eller hva ordene han bruker betyr.» Det faller meg inn at det må være Hussainis fremmede navn som får Ulserød til å tro at han ikke kan norsk. For denne kommentatoren handler ikke saken om totalitær politikk eller rettsprinsipper, men om det å miste statsborgerskapet er en «straff» eller ikke.

«Prokuratorknep»

Når regjeringen mener det ikke er en «straff», så er det heller ikke noe juridisk problem om statsborgerskapet blir beslaglagt på et kontor. Dette er slikt som kalles for «prokuratorknep». Selv om mange ikke lenger vet hva en prokurator er, så er det åpenbart en praksis som fortsatt lever blant jurister.

Det minner meg om diskusjonen om norske soldater som har sloss og drept i Irak, i Afghanistan eller i Libya har vært i «krig» eller ikke. Vi som ikke er jurister, kan også mene noe om etikk og rettsprinsipper. Men om jeg vil være norsk statsborger også i fremtiden, er jeg nå blitt usikker på. Sett at jeg, for tankens skyld, skulle la meg inspirere av noen av de røverbandene som opererer i Midtøsten, slik at jeg oppsøkte dem. (Her må vi ta hensyn til at mine helter kan være andres røvere – og omvendt.) Kunne jeg da risikere at noen tok fra meg det norske statsborgerskapet etterpå? Reglene må jo være like for alle, uansett hvilken hudfarve jeg har eller hvor foreldrene mine er født. Etter at de tok fra meg borgerskapet, hvor ville de da sendt meg? Det norske statsborgerskapet er en del av vår identitet det følger rettigheter og plikter med.

Det er min påstand at disse rettighetene er det ingen – absolutt ingen – som kan ta fra oss. I alle fall ikke uten lov og dom, som når vi setter folk i fengsel. Og på samme måte som jeg er prinsipiell motstander av dødsstraff, er jeg også prinsipiell motstander av at det – selv med loven i hånd – skal være mulig å ta fra noen statsborgerskapet.

Straffes etter lovverket

For dem som ikke er født som norske statsborgere kan vi, og det skal vi, diskutere hva som skal til for å bli norske borgere. Men når de en gang har blitt det, så kan ikke det norske statsborgerskapet tas tilbake. Det skulle bare mangle. Hvis noen etter dette opptrer som forbrytere, eventuelt som terrorister i andre land, så må de straffes etter det lovverket vi har for slikt.

Hykleriet og den tvilsomme etikken i debatten om statsborgerskap, er ikke noe nytt fenomen. Der har vi lange, norske tradisjoner. En gang i min ungdom haiket jeg med en armener. Han hadde hatt Nansen-pass og hadde alltid forundret seg over at Norge var et av de landene som aldri godkjente slike pass. Det lærte vi ingen ting om på skolen da vi ble oppdratt om Nansen og Folkeforbundet og den norske humanismen.

Norsk tradisjon

Etter krigen var det norske «tyskertøser» som ble fratatt passet og så sendt til Tyskland. Det var ingen norske menn som fikk tilsvarende behandling. Dette er en norsk tradisjon jeg synes vi skal gjøre oss ferdig med. Å ta fra noen statsborgerskapet, er for meg like surrealistisk som å ta fra dem fødselsattesten. Og så sende dem tilbake der de kom fra.

Publisert: