Systematiske krenkelser av menneske­verd og rettigheter til personer med funksjons­nedsettelser

KRONIKK: Deler av helse- og velferds­byråkratiet viser ringe­akt for funksjons­hemmedes rett til arbeid og sam­funns­deltakelse.

«Det finnes tilrettelagte arbeidsplasser som isolert sett fungerer godt for de relativt få som får tilbud der, men behovet for plasser er langt større», skriver Kjell Reidar Jonassen.
  • Kjell Reidar Jonassen
    Kjell Reidar Jonassen
    Daglig leder, Senter for tilpasset opplæring AS (TPO)
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Mennesker med funksjons­nedsettelser har rett til arbeid og annen samfunns­deltakelse på lik linje med andre. Det offentlige har plikt å tilrettelegge for dette, blant annet ved å opprette varig tilrettelagte arbeidsplasser for denne målgruppen. Retten til arbeid er sikret gjennom menneskerettighetserklæringer Norge har forpliktet seg på, og i Grunnlovens paragraf 110.

Det finnes tilrettelagte arbeidsplasser som isolert sett fungerer godt for de relativt få som får tilbud der, men behovet for plasser er langt større. Det trengs flere plasser og mer målrettede og varierte løsninger.

Politikere og byråkrater henviser gjerne til eksisterende plasser som alibi for at noe er gjort, men unnlater å sørge for at det store tause flertall av hjemmesittende mennesker med ulike funksjonsnedsettelser får tilsvarende tilbud. Tvert om, behovet blir fortiet og tåkelagt.

Selvforsterkende holdninger

Blant dem som fratas muligheten for arbeid, er mennesker med psykisk utviklingshemming, autismespekterforstyrrelser, fysiske funksjonsnedsettelser, psykiske lidelser, rusproblemer og mange flere. Det er gjort lite eller ingenting for å kartlegge hvor mange dette egentlig gjelder.

Når det er så lett å bagatellisere alle disse menneskenes behov og lovfestede rettigheter, skyldes det flere forhold. Denne ringakten gjenspeiler en utbredt holdningen hvor det forventes at mennesker med funksjonshemninger lever mindreverdige liv, og derfor ikke får tilgang på samme goder og muligheter som andre. Holdningen er selvforsterkende, og i praksis legitimerer den at det ikke settes inn nødvendige ressurser og tiltak.

Krenkes til taushet

Målgruppens taushet om krenkelsene de utsettes for spiller også inn. Politikere og byråkrater gjemmer seg bak denne tausheten, og forholder seg til den som bevis på at krenkelsene ikke finnes. Det er ikke noe nytt at overgripere forklarer ofrenes taushet med at «intet overgrep har funnet sted».

Tausheten kan langt på vei forstås som resultat av psykologisk og moralsk press fra det offentliges side – et press så utilbørlig at det kan betegnes som tvang.

Den psykologiske tvangen oppstår når hjelpetrengende, i sin kontakt med hjelpeapparatet, ikke får anerkjent krenkelsene de utsettes for. Rettigheter og behov bagatelliseres, de desinformeres og manipuleres til å akseptere situasjonen som den er, selv om den opprettholder urettferdighet og krenkelser.

Eksempelvis kan en se for seg en person blir fortalt at han/hun ikke passer inn i et tiltak fordi vedkommende er for dårlig eller for ustabil. Begrunnelsen presser vedkommende til å forstå og akseptere avslaget i kraft av mangler og defekter hos seg selv. Dette til tross for at den egentlige årsaken til avslaget ofte ligger på systemnivå, fordi det ikke er etablert tilstrekkelige tilbud til å kunne innfri målgruppens rettigheter og behov.

Slike måter å begrunne avslag på har utvilsomt destruktiv påvirkning på vedkommendes selvfølelse og identitet.

Byråkratiets negative holdninger til verdien av livet til mennesker med funksjons­nedsettelser må endres.

Uføretrygd som «våpen»

Den moralske tvangen oppstår når omgivelsene, uavhengig av realitetene, fastholder at situasjonen er akseptabel fordi alle relevante forhold er godt ivaretatt, inklusive den enkeltes rettigheter og behov.

Når politikere og byråkrater forholder seg til situasjonen som om den er grei, selv om den ikke er det, utgjør dette i seg selv et stort press som kan være subtilt og komplekst, og derfor vanskelig å identifisere.

Eksempelvis kan ensidig og ukritisk bruk av uføretrygd både være med å redusere og kategorisere den det gjelder til trygdemottaker uegnet for arbeid, samtidig som det legitimerer at hjelpeapparatet unnlater å innfri vedkommendes lovfestede menneskerettigheter. Bruk av uføretrygd gir ingen fullmakt til å krenke funksjonshemmedes rettigheter. Hensikten med trygden er derimot å kompensere for redusert inntektsevne som følge av uførhet.

Forskjeller

Det er ikke noe nytt at kommunale helse- og velferdsbyråkratier benytter psykologiske og moralske pressmidler for å redusere utgifter til hjemmebaserte tjenester, avlastning, støtte- og fritidskontakt, brukerstyrt personlig assistanse (BPA) osv. Det er forskjeller i hvilken grad dette gjøres, både kommuner imellom og innad i de større kommunene. Instanser som har forankret tjenestene sine i humanistiske verdier og menneskesyn vil nok fremstå som langt mer profesjonelle, humane og rettferdige enn instanser som ensidig har forankret tjenestene sine i en snever økonomisk verdiforståelse.

Byråkratiets negative holdninger til verdien av livet til mennesker med funksjonsnedsettelser må endres. Holdningsendringen er nødvendig for å motvirke den kunstige begrensningen av valgmulighetene funksjonshemmede har i forhold til blant annet arbeid og samfunnsdeltakelse, og således nødvendig for at målgruppen får oppleve at tjenestene de mottar blir levert med respekt for den enkeltes integritet og menneskeverd.

Publisert: