Samtykker den som tier om Israels behandling av palestinske barn?

DEBATT: Hadde noe land i denne verden mishandlet jødiske barn på samme vis som Israel gjennom tiår har håndtert titusener av palestinske barn, nettopp fordi de er palestinske, ville det ha avstedkommet unison forferdelse og høyst berettiget fordømmelse fra våre folkevalgte.

Denne artikkelen er over fem år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Sammen med en liten gruppe herværende jurister fremkom undertegnede nylig med en oppfordring til våre lokale stortingsrepresentanter. Representantene ble bedt om å klargjøre sitt syn på Israels «omfattende, systematiske og institusjonaliserte mishandling» av Vestbreddens palestinske barn, slik det fremgår av to Unicef-rapporter fra 2013 og 2015.

Disse forbrytelsene har pågått gjennom mange tiår, og Unicefs observasjoner samsvarer med utførlige og veldokumenterte beretningene fra en rekke andre uavhengige observatører, blant dem også tverrpolitiske grupper av britiske parlamentarikere.

Drap blir i praksis ikke straffet

Siden august 2016 har det israelske fengselsvesenet ikke villet fremlegge oppdatert statistikk som særskilt viser fengsling av palestinske barn. Det er likevel på det rene at det årlig sitter hundrevis av barn fra 12 år og oppover i israelsk fangenskap. Fortsatt blir det store flertall av disse barna utsatt for ydmykelser, tortur og annen mishandling.

I praksis er det for øvrig ingen nedre aldersgrense for Israels barnemishandling. Nylig kunne vi i et videoopptak bevitne hvordan en vettskremt åtte år gammel guttunge ble slept avgårde av syv tungt bevæpnede soldater som prøvde å presse ham for opplysninger om angivelig steinkastende ungdommer. I løpet av 2016 ble 32 av Vestbreddens palestinske barn drept av israelske soldater eller av paramilitære settlere. 13 av barna var mellom 13 og 15 år gamle. Praktisk talt rår det tilnærmet full straffrihet for slike barnedrap.

Hvordan tolke tausheten?

Hensett til det forestående stortingsvalg, burde vi kunne kreve en klar holdning fra våre stortingsrepresentanter til det som daglig skjer med Vestbreddens palestinske barn. Fra Kristelig Folkeparti kan vi rett nok ikke forvente meget. Partiet har ikke for vane å kritisere Israel, og allerede da den første Unicef-rapporten forelå, var partiet ytterst varsom med å mene noe bestemt om innholdet. Rapporten kunne angivelig leses på mange måter og man nøyde seg stort sett med å bemerke at dersom det var noe galt med rapporten, måtte det tilbakevises og skulle det som sto i rapporten likevel være korrekt, måtte det rettes på. For øvrig var man trygg i troen på at «Israel tar rapporten på alvor og går gjennom den», alt ifølge Hans Olav Syversen i Dagen den 6. mars 2013.

To år senere kunne Unicef imidlertid konstatere at Israels barnemishandling pågår som før. Da Stine Renate Håheim fra Arbeiderpartiet brakte saken opp i Stortinget, valgte likevel Kristelig Folkepartis stortingsgruppe å tie i forsamlingen. Det samme gjorde en samlet rogalandsbenk, og fremdeles er det tydeligvis tausheten som rår.

Hvordan skal vi tolke denne tausheten? Er det slik at den som tier samtykker til det som skjer, eller er det slik at våre lokale stortingsrepresentanter, i et travelt valgår, har nok med sitt «kjøpmannskap»? Berører det da slett ikke våre representanter at palestinske barn slepes ut av hjemmet ved nattestid med slag og spark, svinebindes og bortføres til fengsling på ukjent sted og på ubestemt tid, frarøvet hjelp og tilsyn fra advokat og omsorgspersoner.

Hva om det gjaldt jødiske barn?

Jeg vil mene at dersom noe land i denne verden hadde mishandlet jødiske barn på samme vis som Israel gjennom tiår har håndtert titusener av palestinske barn, nettopp fordi de er palestinske, så ville det ha avstedkommet unison forferdelse og høyst berettiget fordømmelse fra våre folkevalgte. For såpass må man vel ha lært av vår nære historie, men kanskje ikke så meget mer?

På rogalandsbenken sitter representantene Eirin Sund, Siri A. Meling, Olaug V. Bollestad, Torstein Tvedt Solberg, Bente Thorsen, Arve Kambe, Hege Haukeland Liadal, Tina Bru, Roy Steffensen, Geir Pollestad, Geir S. Toskedal, Iselin Nybø, Sveinung Stensland og Helge Thorheim.