Grunnrenteskatten vil kunne føre til at laksenæringen ser ut av landet

DEBATT: I Kvadsheims teoretiske verden er grunnrenteskatt den optimale skatten. Jeg er enige med ham i dette, så lenge det ikke skjer vridninger som gir vesentlige samfunnsøkonomiske effektivitetstap, eller at skattetilpasninger gjør at skattegrunnlaget uthules.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Regjeringen har foreslått 40 prosent grunnrenteskatt på matfiskproduksjon i sjø, noe mange samfunnsøkonomer mener er riktig. De aller fleste som kjenner næringen godt mener at forslaget er problematisk. Dette handler ikke om at næringen ikke er villige til å betale mer skatt, men at forslaget til regjeringen vil redusere vekst og innovasjon i verdikjeden innen havbruk, både innenfor og utenfor grunnrenteskatt-ordningen.

Vi kan vri det til

Det avgjørende spørsmål om hvor stor grunnrenteskatt fellesskapet kan hente inn fra matfiskproduksjon i sjø, vil være avhengig av mulighetene for å vri investeringene over på teknologier som gir høyere avkastning etter skatt, og er unntatt særskatten, slik som landbasert oppdrett. Alternativt kan også en næringsaktør organisere seg på en ny måte, hvor overskudd fra matfiskproduksjonen i sjø, der regjeringen foreslår at grunnrenteskatt skal hentes, flyttes over til andre deler av verdikjeden med lavere skatt og hvor politikere og skattemyndigheter har liten mulighet til å påvirke eller overvåke tilpasningene.

Hvis Kvadsheim hadde satt seg godt inn i produksjon av laks, ville han raskt forstått at det finnes store muligheter for at aktørene kan gjøre tilpasninger, slik at framtidige investeringer i norsk sjøproduksjon blir sterkt redusert. Den enkleste tilpasningen vil være å øke den landbaserte postsmoltproduksjon på bekostning av sjøproduksjonen. Dette kan gjøres ved at man produsere fisken på land til den er 2,5-3,5 kg, noe som betyr at tiden selskapet har behov for sjølokaliteter reduseres fra dagens 16 måneder, til et sted mellom 4–9 måneder.

Norge kan tape på dette

For landbasert produksjon av laks er skatten 22 prosent og uten betaling for tillatelsene, mens den vil være 62 prosent for den sjøbaserte matfiskproduksjon. Det vil være sterke økonomiske incentiver for å flytte større del av overskuddet fra sjø til land. På denne måten vil havbruksselskapets avhengighet av knappe arealressursers i sjø reduseres, noe som betyr at grunnrenten også reduseres. Samfunnsøkonomisk vil det være et tap for Norge, da vi fjerner oss fra vårt komparative fortrinn.

Det vil være mer problematisk for Norge om næringen flytter investeringer til andre land som ikke har grunnrenteskatt. Dette kan gjøres innenfor de tre teknologiske løsningene; landbasert havbruk, oppdrett i fjord og eksponert havbruk. Et eksempel vil være å flytte produksjon av laks til et landbasert oppdrettsanlegg i Japan. Så lenge lønnsomheten i det landbaserte anlegget er høyere enn matfiskproduksjon i sjø med grunnrenteskatt i Norge, vil investeringsvridningen skje. Det oppstår da et samfunnsmessig tap for Norge, som mister investeringer, arbeidsplasser og eksportinntekter.

Vil vi ta risikoen?

Havbruksnæringen er sett på som et av de viktigste eksportområdene for Norge framover, og næringen har et globalt lederskap. Denne posisjonen risikerer vi å miste om større investeringer kommer utenfor Norge, fortrinnsvis nærmere de store konsumentmarkedene, og at investeringer flyttes til områder utenfor det som har vært ansett som vårt komparative fortrinn, matfiskproduksjon i norske fjorder.

Jeg mener vi må være forsiktige med å lytte til bastante samfunnsøkonomer som Kvadsheim. Ofte er det stor avstand mellom teori og praksis innen samfunnsøkonomien. Hvis Ole Kvadsheim tar feil vil det være ødeleggende for en globalt ledende norsk havbruksnæring. Er vi villige til å ta den risikoen?