Abort: «Vær så snill, gjør ikke vårt livs vanskeligste valg vanskeligere!»

DEBATT: Noen valg er bare ubeskrivelig vanskelige å ta, uansett hvor sikker man er på hva man vil velge. Men for oss var dette det riktige valget.

Publisert: Publisert:

«Det var ikke noe tegn til hjertefeil eller organsvikt som vil resultere i en sikker død. Men aldri å kunne snakke, sitte oppreist, gå på do eller gjenkjenne mennesker man er glad i... Å leve med daglige epilepsianfall, smerter, autisme og sannsynligvis mange flere utfordringer og diagnoser det er for tidlig å stille...», skriver Emma Larikka. Foto: NTB scanpix (illustrasjonsbilde)

Debattinnlegg

  • Emma Larikka
    Stavanger
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Å bli møtt med informasjon om at vi bar på et foster med en sjelden og svært alvorlig genfeil, var nedslående for oss. Man hadde jo rukket å bli glad i den lille gullklumpen i magen. Uker i berg og dalbane, små oppturer, mange nedturer, endte med harde, kalde fakta om at spiren vår med sikkerhet ville ende med det helsepersonell beskriver som «alvorlig til dyp psykisk utviklingshemming», men «levedyktig».

Det var ikke noe tegn til hjertefeil eller organsvikt som vil resultere i en sikker død. Men aldri å kunne snakke, sitte oppreist, gå på do eller gjenkjenne mennesker man er glad i... Å leve med daglige epilepsianfall, smerter, autisme og sannsynligvis mange flere utfordringer og diagnoser det er for tidlig å stille...

Så da blir spørsmålet: Hva er egentlig «et liv»?

Det vi opplevde kan ramme hvem som helst helt tilfeldig – uavhengig av alder, gener, inntekt eller annet.

Min kropp, vårt valg

Det er bare én ting som skal være sikkert: Dette spørsmålet skal det, for vår del, ikke være opp til noen andre å svare på enn meg og mannen min, Patrick. Ingen andre enn de som skal leve med konsekvensene og belastningen det endelige valget vil føre med seg, skal ta et slikt valg.

Det skal også nevnes at tilstanden ikke er arvelig og ikke miljøpåvirkelig. Det var med andre ord ingenting vi kunne gjort annerledes eller tatt hensyn til.

Det er viktig for meg at du som leser dette, skjønner at det vi opplevde kan ramme hvem som helst helt tilfeldig – uavhengig av alder, gener, inntekt eller annet.

Det er nå i 2019 – etter høstens hete debatt – at rettighetene våre virkelig står på spill! Professor emeritus Ole-Erik Iversen ved Universitetet i Bergen har anslått overfor Aftenposten at med en strikt definisjon av hva som er et såkalt levedyktig foster, vil 80–90 prosent av abortene som i dag innvilges etter paragraf 2c, bli forbudt.

Kjell Ingolf Ropstad i KrF startet det nye året med å gjøre det tindrende klart at en endring av paragraf 2c var en av de viktigste sakene å få gjennomslag for i regjeringsforhandlingene som nettopp har startet.

Les også

Regjeringsflokene fra A til Å

17. november marsjerte kvinner i 33 norske byer og tettsteder til støtte for dagens abortlov, som KrF nå ønsker å endre i regjeringsforhandlingene. Her fra foran Stortinget i Oslo. Foto: Lefteris Karagiannopoulos, Reuters/NTB scanpix

Demonstrasjonene – takk og takk!

Men det er også en annen grunn til at jeg skriver dette og «deler med hele verden». Siden videregående har jeg gått i tog på 8. mars, på Pride og ved flere andre anledninger når det har vært behov for det. Jeg har stått opp og gått for dem som ikke kan, vil eller tør gå.

Lørdag 17. november, var det «min» tur. Jeg satt hjemme i tunge, dype tanker. Vi hadde fått beskjed fra Stavanger universitetssjukehus (SUS) om at noe kunne være galt, og at vi burde begynne forberede oss på det verste. Mandag morgen skulle jeg reise til St. Olavs hospital i Trondheim på mitt livs største prøvelse av en undersøkelse. Samtidig føk meningsutvekslingene i mediene over hodet på meg. Mange mente fosterets rett til liv hang høyere enn min rett til å bestemme over egen kropp, høyere enn Patricks og min rett til å bestemme over egen fremtid og hva man som foreldre mener er best for ens egne kommende barn. Det stakk.

Men da bildene fra abortdemonstrasjonen møtte meg på ettermiddagen denne lørdagen, følte jeg en enorm støtte. Tusenvis av mennesker stilte opp i 33 byer i Norge! Jeg følte jeg hadde 70 prosent av nordmenn i ryggen. At der ute var det noen som gikk for meg, som talte min stemme når jeg satt hjemme uten krefter eller emosjonell mulighet til å involvere meg i debatten.

Tusen takk til deg som demonstrerte! Tro aldri at det er uten betydning!

Og ikke minst tusen takk til alle de gode, vakre menneskene vi har rundt oss av venner og familie som har støttet oss i hele denne prosessen!

Hvor sykt må fosteret mitt i magen i fremtiden være for at jeg skal «få lov» til å ta det bort?

Helseministeren

Dagen etter at vi fikk de endelige, nedslående svarene fra de siste testene, stod helseminister Bent Høie i Stortinget og svarte på en interpellasjon om endring av den «diskriminerende paragrafen» jeg stod på terskelen til å benytte. Han understrekte at de i større grad vil legge vekt på «kvinnens livssituasjon».

  • Se Stortingets tv-opptak av Bent Høies innlegg

Jeg tenkte «hva f***?!» Hvem er bedre skikket til å ta hensyn til kvinnens livssituasjon enn kvinnen selv? Og hva med meg – en frisk 30 år gammel, gift kvinne i fast jobb med høy utdanning som eier egen bolig, uten barn fra før? Hvor sykt må fosteret mitt i magen i fremtiden være for at jeg skal «få lov» til å ta det bort?

Hvem er han, helseministeren, som tror at han vet bedre enn meg hva som angår meg og mitt liv? Hver kvinne må selv få bestemme hva som er riktig for henne, hennes livssituasjon og hennes barn. Stol på at vi velger det riktige. Og Bent Høie skal ikke glemme at hans politikerkarriere ville gått dukken om han ble tvunget til å bære frem et alvorlig pleietrengende barn, særlig med de pleiepengeordningene og velferdsgodene de opererer med.

La også mindre ressurssterke grupper få tilgang til og kunnskap om tidlig ultralyd og muligheten til å ta et kunnskapsbasert valg – slik det gjøres i resten av Norden.

Nye realiteter, ny debatt

I 2018 feiret vi 40-årsjubileum for abortloven. Samtidig er jeg helt enig i at loven skal kunne diskuteres, men ikke på det premisset at et lite utvalg mennesker føler seg diskriminert, eller på grunn av kristenkonservative hyklere som er redde for fremtiden, og/eller fordi maktsyke partiledere er desperate.

I stedet må man kunne diskutere på bakgrunn av at dagens teknologi åpner for nye muligheter til å tilegne oss kunnskap på, foreldres mulighet til å ha en større innvirkning på eget liv og velferdssamfunnets mulighet til tidlig å legge til rette for dem som trenger det aller mest, det være seg sørgende foreldre eller barn og familier med fysiske og mentale utfordringer. Når vi har teknologien til å forutse, forebygge eller eventuelt forhindre så mye lidelse, la oss som vil, få lov til å bruke den.

La også mindre ressurssterke grupper få tilgang til og kunnskap om tidlig ultralyd og muligheten til å ta et kunnskapsbasert valg – slik det gjøres i resten av Norden. Det er et paradoks at det faktisk er på grunn av teknologiske fremskritt vi kan utvide begrepet «levedyktig» (takket være en rekke medisiner og tekniske hjelpemidler), men at vi her risikerer å bli nektet å benytte andre former for teknologiske fremskritt.

Vi kommer alltid til å ha et barn for lite. Men ingen skal få oss til å tvile på at det faktisk er mulig å ta vanskelige, men veloverveide valg, av ren kjærlighet.

Brutal ærlighet og god støtte

Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle jeg har vært i kontakt med både Stavanger universitetssjukehus , St. Olavs hospital og Haukeland universitetssykehus i denne prosessen. De har møtt oss på en god og ærlig måte, uten fordommer og uten forutinntatthet. De nærmet seg oss på medmenneskelig vis, og jeg kjente aldri på forventninger til eller press om å ta det ene eller det andre valget.

Samtidig var de brutalt ærlige og faktaorienterte om hva som ville kunne møte oss, men de informert også om at vi ville få hjelp, støtte og veiledning videre uavhengig av valget vi falt ned på. Et slikt dyktig og erfarent helsevesen er den beste oppskriften på et godt og medmenneskelig samfunn som ivaretar alle sine borgere, både mor, far og barn.

Så vær så snill, gjør ikke vårt livs vanskeligste valg vanskeligere. Vi kommer alltid til å ha et barn for lite. Men ingen skal få oss til å tvile på at det faktisk er mulig å ta vanskelige, men veloverveide valg, av ren kjærlighet.

Publisert:

Les også

  1. Abortsaken skaper frykt for mer splittelse i KrF

  2. Ap mener Solbergs abortsvar førte Stortinget bak lyset

  3. Høyrepolitikere i Stavanger: «Nei til endring i abortloven!»

  4. Hilde Øvrebekk: «Når løgn blir politikk»

Mest lest akkurat nå

  1. – Stigende smitte­trend for Sandnes

  2. Ryfylke­tunnelen måtte stenge et felt på grunn av tysk sykkel­turist

  3. Rogalands verste ras-strekning: – Jeg føler det på kroppen hver dag

  4. Badeulykke i Agder – gutt fløyet til sykehus

  5. Countryartist gikk seg bort på sin egen tomt – måtte reddes ut av politiet

  6. Bent Høie: – Jeg vet at mange synes det er litt tungt nå

  1. Abort
  2. Bent Høie
  3. Helse
  4. Politikk
  5. Kjell Ingolf Ropstad