Invasjonen fra Mars – et sørgelig aktuelt 80-årsminne

KRONIKK: For 80 år siden skapte et hørespill hysterisk dommedagsfrykt blant flere millioner radiolyttere i USA. Siden er massemedier benyttet til å skape lignende emosjonelle reaksjoner. Det skjer også i dagens postfaktuelle samfunn.

Publisert: Publisert:

Orson Welles måtte svare for seg overfor pressen dagen etter at første episode av hans radioteater «Klodenes kamp» skapte omfattende frykt for at USA var i ferd med å bli knust av en invasjon fra planeten Mars. Foto: AP/NTB Scanpix

Debattinnlegg

  • Jan Bjarne Bøe
    Professor emeritus i historiedidaktikk, UiS
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Om kvelden den 30. oktober 1938, på Halloween-dagen det året, hendte noe som satte et tidsskille. Radiostasjonen CBS skulle starte et populært musikkprogram, og folk benket seg foran radioen, en million lyttere. Et latinamerikansk band startet opp, for raskt å bli avbrutt av en alarmerende nyhetsmelding: En Mars-landing hadde funnet sted på en gård nær Grovers Mill, New Jersey, på østkysten av USA, en stor flammende gjenstand.

Reporteren på stedet fortsatte: «Ladies and gentlemen, dette er det mest skremmende jeg noen sinne har sett. En skapning kravler ut av toppen på gjenstanden...»

Dramaet utviklet seg. Snart var lyttertallet nådd seks millioner. Lytterne ble fortalt at Mars-angriperne hadde slått ut politiet, Hæren og Luftforsvaret i New Jersey, at New York var blitt tatt av romvesener høye som skyskrapere.

Den siste reporteren roper desperat ut fra toppen av en skyskraper, smittet av en dødelig gass: «X2L anroper CQ … Er det noen som er på luften? Er det noen som er på luften? Er det … noen...?»

Dagen etter radiosendingen var reaksjonene på hørespillet på CBS på førstesidene over hele USA, som i The Boston Daily Globe.

Orson Welles’ gjennombrudd

Opplegget var som en nyhetsreportasje, stemmene til kjente reportere fôret lytterne med detaljer. Men hele reportasjen var lureri, fantasi fra ende til annen. Skuespillere etterliknet kjente stemmer, lydeffektene var realistiske, og det hele framsto som en ekstraordinær nyhetsreportasje (lenke til opptak av sendingen nederst i artikkelen).

Dramaet, «Klodenes kamp», var produsert av en 23 år gammel teaterinstruktør ved navn George Orson Welles (1915–1985). Det opprinnelige manuskriptet bygde på romanen «The War of the Worlds» («Klodenes kamp») av den britiske forfatteren H.G. Wells fra 1898.

Før den timelange sendingen, første episode av flere, ble lytterne fortalt at dette var et hørespill og ikke noen nyhetsmelding. Likevel slo panikk og masseangst ned i folk. Folk strømmet til stedet. Politiet kom for å få kontroll over panikken som bredte seg.

  • (I repriser ble det behørig varslet både før og under sendingen at det dreide seg om skuespill. Red.mrk.)

Fra en prøve til radioteateret «Klodenes kamp» i et CBS-studio. Regissør Orson Welles øverst til venstre.

Orson Welles i studioet like etter den første sendingen, da pressefotografer og journalister hadde strømmet til CBS. Foto: AP/NTB Scanpix

Et tidsskille

For første gang fikk man demonstrert hvordan massemediene kunne påføre mennesker panikk og angst i et omfang som aldri før. Programmet ble også en mal som mediene i etterkrigstiden fulgte: Å fremme emosjonelle effekter hos publikum. Dersom man kunne «vekke» folk, var målet nådd!

Tydelig ser man dette i «faktakanaler» på tv. Der kan et program ta utgangspunkt i en reell fare, for eksempel å bli smittet av et virus, men hvor programmakerne overdriver trusselen ved å la en mulig utvikling bli den sannsynlige utviklingen. Da forvrenges den opprinnelige faren til å bli en «monsterinfluensa» som ikke bare med sikkerhet vil komme, men den vil komme ganske så snart!

Katastrofevridningen finnes også i avisene. I november og desember 2005 kunne avisene melde at en asteroide var på vei mot jorden. Asteroiden fikk navnet Apophis, oppkalt etter den egyptiske guden for ondskap og tilintetgjørelse, en demon hvis mål var å slynge verden ut i evig mørke. Astronomene var bekymret – «har aldri vært større fare for kollisjon», refererte Dagbladet. Nedslaget ville i så fall komme 13. april 2029 og ville frigjøre mer kraft enn 100.000 ganger atombomben som ble sluppet over Hiroshima. Det var viktig å forberede seg! På den andre siden var oddsen for å treffe jorden bare én til 5500.

Fake news og det postfaktuelle samfunn

22. januar 2017, to dager etter at Donald Trump ble innsatt som president, forsøkte hans rådgiver Kellyanne Conway å forklare hvordan Trump kunne påstå at folkemengden under innsettelsen var mye større enn da Obama ble innsatt, til tross for at bildene sa det motsatte, med god margin. «Presidenten har alternative fakta», forsøkte Conway seg med.

Den 20. januar 2017 ble Donald Trump innsatt som USAs 45. president. Allerede tidlig i valgkampen sjokkerte Trump det politiske establishment med sin frie omgang med fakta. PolitiFact.com hevdet at hele 70 prosent av Trumps uttalelser var ukorrekte. PolitiFact.com er en organisasjon med utgangspunkt i Tampa Bay Times og andre større medier som kontrollerer sannhetsgehalten i uttalelser fra medlemmer i Kongressen, Det hvite hus og lobbyorganisasjoner. (I dag er PolitiFact eid av Poynter Institute for Media Studies; red.mrk.)

En annen medieorganisasjon, Politico, hevdet at Trump løy omtrent hvert 5. minutt i talene sine. Denne praksisen har Trump fortsatt med som amerikansk president. De amerikanske velgerne ble manipulert og druknet i en flom av løgner og halvsannheter – og bar Donald Trump fram til verdens mektigste embete.

Omfanget av fake news i kombinasjon med skepsis til de redaktørstyrte mediene reiser viktige spørsmål:

  • Beveger samfunnet seg i retning av et postfaktuelt demokrati hvor en stor del av velgerne ikke lenger anerkjenner betydningen av sannhet?

  • Er det tegn på en tilbakevending til fortidens overtro og føleri når man mener at trosvisshet er det samme som faktisk viten, å påstå at enhver alternativ behandlingsmåte er likeverdig med etablert skolemedisin, å mene at usannheter lar seg forsvare dersom formålet er godt nok?

Vi ser det vi vil se…

Dessverre er det ikke bare medienes sannhet som bestemmer hvor sant bilde av verden vi har. Radioprogrammet i 1938 viste at mennesket ikke er som en lydopptaker eller et filmkamera som korrekt henter opp det som blir sagt og vist dem. Folk tolker og behandler informasjon, de konstruerer sin forståelse av verdenen. På tross av å ha annonsert at programmet ikke var en nyhetsreportasje, men et underholdningsprogram, valgte folk likevel å tro på det de hørte.

I 1938 var den store depresjonen i 1930-årene overvunnet i det praktiske liv, men likevel ikke fjernet fra folks hukommelse. I den store verden omga Tyskland, Italia og Japan seg med krigsretorikk og krav om at verden skulle endres. I en slik situasjon lå katastrofetenkning nær hos folk flest.

Og kanskje finner vi tilsvarende stemninger i dag, 80 år seinere?

Publisert:

Les også

  1. DSB lanserer beredskapspakke for fremtidige kriser

  2. August 2018: Advarer mot at Trumps pressehat kan ende med vold


  • Har du fått med deg denne Aftenblad-serien om «Trumps USA»?

Mest lest akkurat nå

  1. Hadia Tajik øydelegg for seg sjølv med dette bokomslaget

  2. Frykter kollaps i Statens vegvesen

  3. Frode Myrhol og Cecilie Lyngby valgt som partiledere i FNB

  4. Ny positiv test i Sola kommune

  5. Politiet: Mye fyll og slåssing i natt

  6. For et halvt år siden var hun helt ukjent. Nå ler en hel verden av Trump-parodiene til Sarah Cooper (42)

  1. Historie
  2. Medier
  3. USA
  4. Radio