Har de misfornøyde UiS-studentene egentlig rett i sin misnøye?

DEBATT: Vi på UiS har fått kraftig pes de siste dagene. Bunnplassering på nasjonale målinger av studenttilfredshet den ene dagen, og nytt oppslag om kvalitetssystemer som får stryk av statens sakkyndige samme uke.

Publisert: Publisert:

«Med 25 års fartstid i akademia opplever jeg studenter med sterk vilje og interesse for å studere, men som møter foreldede læringsopplegg uten krav til praktisk og relevant oppgaveløsning i samspill med lærer», skriver UiS-professor Terje I. Våland Foto: Kristian Jacobsen

Debattinnlegg

  • Terje I. Våland
    Professor dr.oecon., Universitetet i Stavanger

Studentene som har valgt oss, er misfornøyde, og departementet som eier oss, er bekymret når de ser oss i kortene. Noe må gjøres, men hva og hvorfor? La oss se på studentopplevelsen:

Kunder

Markedsførerens ryggmargsrefleks er at kunden alltid har rett. Men er studenten en kunde? – Og hvis de er det, har de rett?

En kunde kan ta feil, gjerne gjennom å ha urealistiske oppfatninger om hva man kan forvente. Kjøper man en flybillett til 999 kr tur – retur New York, kan man ikke klage på at håndbagasjen blir målt, setet er trangt og maten må kjøpes om bord. Er man misfornøyd med billigbilletten, får man velge et annet flyselskap. Noen kunder hører hjemme hos andre.

Studenter

Men kan en student ta feil? Kan hun eller han stille urealistiske forventninger til «leverandøren av læringsprosesser»?

Ja, det finnes studenter som legger større innsats i deltidsjobben på Kvadrat enn med pensumbøkene, og som betrakter auditorielæreren som en del av underholdningsindustrien. Forventningene til å lære er urealistisk.

Men dette er unntakene. Med 25 års fartstid i akademia opplever jeg studenter med sterk vilje og interesse for å studere, men som møter foreldede læringsopplegg uten krav til praktisk og relevant oppgaveløsning i samspill med lærer. Mens studenten har møtt kunnskapsløftet i videregående skoler, og trent opp med nye moderne læringsformer og aktiv læring, møter de nå en virkelighet ved universitetet preget av passivitet og fravær av aktiv deltakelse.

Når studentene gir UiS bunnkarakter, bør bortforklaringene om måleproblemer og antydninger om at andre er enda verre, erstattes av handling på kort sikt, og reorientering på lengre sikt.

Noen spørsmål

Jo da, et universitet skal drive et samspill mellom forskning, undervisning og formidling. Jo da, det finnes forskjeller i studentenes vurderinger på tvers av studiene og fakultetene. Men har studentfokuset og læringsprosessene nok plass? La meg stille noen retoriske spørsmål:

  1. Rekrutterer vi lærere (lektorer, førsteamanuenser og professorer) med tilstrekkelig vekt på pedagogiske evner, språkkunnskaper og relevant arbeidslivserfaring, eller er det forskningspublikasjonene som avgjør?
  2. Hvor mange ambisiøse forskningsprosjekter som krever omfattende administrativ støtte, kan vi ha?
  3. Kan vi godta klassestørrelser på over 200 studenter, uten mulighet for spørsmål og dialog og uten en eneste innlevering eller gruppepresentasjon? Burde man ikke heller gjennomføre læringsprosessen i mindre klasser, med mer studentveiledning og studentpresentasjoner ved å omfordele tidsbruk og bemanning innen universitetet?
  4. Universitetets siste nybygg har et auditorium med 600 sitteplasser. Ett av argumentene var at dette ville være velegnet for matematikkundervisningen! Lavere kostnader pr. student, men lærer studentene noe? Hvor er forresten grupperommene til studentene? Og hvor er veilederne?

Gjør vi ikke noe nå fortsetter vi ferden i en nedadgående spiral. Svake studentvurderinger fører til svakere søkertall og lavere karakternivå for å bli tatt opp til studiene. Dette kan på sikt føre til at studentkullene har svakere kunnskapsnivå enn andre læresteder og med kunstig lav strykprosent. Men hvorfor lav strykprosent? Fordi inntektene vi får fra staten i hovedsak er knyttet til studentene som har bestått alle eksamener.

De ansvarlige

Ansvaret for å rette opp UiS som læringsarena ligger ikke alene hos toppledelsen, men like mye hos dekaner, institutt- og avdelingsledere, og hos oss som utformer fagemnene og møter studentene. Misfornøyde studenter er over tid kanskje det verste som kan skje et universitet, og det finnes heller ikke en «kvikk fiks» som løser problemet.

Men en tydelig reorientering og omfordeling av ressursene inn mot gode læringsprosesser er et nødvendig første steg, så kommer trivselen.

Nei og ja, – studentene er ikke kunder, men læringspartnere, – og ja, de har fullstendig rett!

Publisert: