Manglende ettervern i rusomsorgen rammer familiene

DEBATT: Kommunene må ta ansvar og hjelpe rusavhengige i sin tilfriskning. Ingen familier er rustet til å være ettervern alene.

Publisert: Publisert:

En «Petter uteligger»-episoden på TV2 nylig handlet om narkomane Jonathan (22) og familien hans i Sandnes. Til Aftenbladet sa foreldrene Mette og Jan Audun Gjermundsen blant annet at de ofte har følt seg mistrodd av det offentlige, og at de opplever at folk ikke forstår hvordan det er å jobbe dobbelt og gå på jobben dagen etter at ambulansen eller politiet har vært på besøk om natten. Foto: Pål Christensen

Debattinnlegg

  • Miriam Neegaard
    Prosjektleder, Landsforbundet Mot Stoffmisbruk (LMS)
  • Reidun B. Riskedal
    Lokallagsleder, Landsforbundet Mot Stoffmisbruk (LMS), Sandnes

I dokumentar-serien «Petter uteligger» på TV2 kunne vi nylig følge familien Gjermundsen i Sandnes. I episoden får vi et innblikk i Jonathans problemer knyttet til rus, og hvordan foreldrene hans hele tiden strekker seg for å hjelpe ham. Vi får ikke bare et innblikk i Jonathans rusutfordringer, men også et innblikk i hvordan rusproblemene rammer en hel familie. Vi får se det hele fra innsiden; hvor håpløst det kan være når man kommer tilbake fra institusjonsopphold og står der på bar bakke og skal begynne på nytt.

Som attenåring plasseres Jonathan på hospits, og med dette eskalerer også problemene. Jonathan sliter med problemer relatert til rus, kriminalitet og psykisk helse. Foreldrene kjemper en daglig kamp for å hjelpe han og for å holde ham i live.

I «Petter uteligger»-episoden på TV2 besøkte Petter Nyquist narkomane Jonathan på hybelen hans i Sandnes. 22-åringen var Foto: TV2

Les også

Familien Gjermundsen vil ikkje skjemst over rusavhengige Jonathan (22)

Sterk historie, dessverre ikke unik

Nå er Jonathan 22 år, og han har fått en midlertidig hybel. Men kommunenes oppfølging er fremdeles fraværende, og det er i hovedsak foreldrene som utgjør ettervernet. De løper frem og tilbake mellom eget hjem og Jonathans hybel for å følge ham opp. De betaler regninger og kommer innom med mat, post og medisiner. Det spiller ingen rolle om det er i eller utenfor arbeidstid. De opptrer som omsorgsarbeidere, administratorer, ambulante tjenester og kriseteam. Jonathan sliter med dårlig samvittighet, og meddeler at han tenker at selvmord ville ha vært det beste for familien.

Vi får et innblikk i en historie som er sterk, men som dessverre ikke er unik. Daglig er vi i Landsforbundet Mot Stoffmisbruk (LMS) i kontakt med familier der hverdagen kretser rundt den rusavhengige, og hans eller hennes problemer. I familiene er det ikke bare den rusavhengige som sliter, men hele familier som rammes av fortvilelse, håpløshet og desperasjon.

Noen klarer seg fint. Andre lider i stillhet i lang tid før de får hjelp.

Forblir usynlige for hjelpeapparatet

Vi snakker med foreldre som føler seg maktesløse i møte med kommunen. De har gjort alt for å få på plass trygge rammer rundt den rusavhengige, men på tross av utallige forsøk når de ikke frem til tjenesteapparatet.

Vi snakker med søsken som tilsidesetter egne behov, som sitter inne på rommet sitt og forsøker å gjøre lekser mens konfliktene utspiller seg utenfor barnerommet. Mange blir vitner til sine søskens rusmisbruk på nært hold, og blir sittende i krisesituasjoner som kan strekke seg over flere år.

Det som kjennetegner mange unge i rusbelastede familier, er at de forblir usynlige for hjelpeapparatet. Noen klarer seg fint. Andre lider i stillhet i lang tid før de får hjelp, og fanges ikke opp av hjelpeapparatet før de selv er voksne og sliter med ubehandlede traumer og alvorlige senskader av å leve tett på et familiemedlem som sliter med rus.

Vi snakker med pårørende som har gått i mange år uten å selv innse hvordan rusbelastningene har hemmet deres liv. Vi snakker med pårørende som i sin desperasjon etter å ivareta den rusavhengige har mistet evnen til å sette grenser. Også foreldrene til Jonathan forteller at de kjenner på grenseløsheten. «Hvor går grensene for hva dere skal tåle?» spør Petter uteligger. «Jeg tror ikke det er grenser», svarer moren.

Det er i kommunene mesteparten av livet skal leves, og ikke på institusjon. Det vanskeligste er ikke å bli rusfri, men å leve et rusfritt liv etter endt behandling. Den rusavhengige trenger et alternativ til rus etter utskrivning, et ettervern som gjør det mulig å starte et rusfritt liv, et ettervern som også avlaster familien.

Sandnes kommune trenger en reell oppbygging av ettervernet, ikke bare for å hjelpe den rusavhengige, men også for å avlaste de berørte familiene.

Situasjonen i Sandnes

Sandnes-politiker Bjørg Riska Josefsen (KrF) har påpekt det manglende ettervernet i Sandnes kommune flere ganger, og har begrunnet sine bekymringer for bystyret.

(I debatten om Sandnes-budsjettet i 2016 sa Bjørg Riska Josefsen: – Kommunen har behov for å bygge opp ettervern for personer som sliter med rus. I dag har vi lite å tilby. KrF vil at vi skal gjøre avtale med en ideell organisasjon som har døgnvakt, en organisasjon som kan ta seg av de som kommer tilbake etter å ha fått behandling. Red.anm.)

Sandnes kommune trenger en reell oppbygging av ettervernet, ikke bare for å hjelpe den rusavhengige, men også for å avlaste de berørte familiene.

Dette innebærer øremerket bevilgning for å ruste opp tjenesteapparatet, men også at kommunen blir flinkere til å samarbeide med de frivillige og ideelle aktørene som bidrar innenfor rusfeltet. Familien er en naturlig samarbeidspartner.

Familien skal involveres, ikke utføre alt arbeidet. Familien trenger nødvendig avlastning, støtte og informasjon. I sin iver etter å ivareta den rusavhengige har mange lett for å glemme seg selv og egne behov. Mange kan utvikle en form for medavhengighet, der de i tillegg til å tilsidesette egne behov kan bidra til å gjøre det komfortabelt for den rusavhengige å opprettholde misbruket.

Les også

Hvorfor klarer ikke Michelle å bli rusfri?

Rusavhengige må ta sin del av ansvaret for egen tilfriskning. Men kommunene må også ta sin.

Mye bra, mye gjenstår

Med Opptrappingsplanen for rusfeltet (2016–2020) lovet regjeringen et rusløft, og en hovedsatsning mot utfordringene i kommunene. Sandnes kommune har gjennom flere år arbeidet med å forbedre tjenestene til rusavhengige, men når det gjelder ettervern og avlastning av pårørende er det mye som gjenstår.

Historien om Jonathan og hans familie er ikke bare en trist historie, men også en historie å ta lærdom av. Jonathan har et håp om en annen livssituasjon. Det samme har familien hans. Rusavhengige må ta sin del av ansvaret for egen tilfriskning. Men kommunene må også ta sin. Ingen familier er rustet til å være ettervern alene.

Publisert: