Vinden som forandret landet
DEBATT: Ros til Aftenbladet for vindmølle-reportasjene. De avslørte at denne formen for energiproduksjonen i løpet av et par tiår vil forandre det norske landskapet for godt. Det skjer i form av irreversible naturødeleggelser i et omfang vannkraftutbyggingen aldri var i nærheten av.
- Arnt Even BøeJournalist og faglitterær forfatter
Denne artikkelen er over fem år gammel
DebattUtbyggingen av vindmøller skjer skritt for skritt og så langt helt uten en overordnet nasjonal plan og debatt.
Norsk natur må vike for å gjøre Europa grønnere og tyske pensjoner tryggere
Ikke ubegrunnet frykt
At Rogaland de nærmeste årene kan bli belemret med 20 nye vindkraftverk, bekrefter at frykten for at fylket skal framstå som Norges nålepute ikke var ubegrunnet. Stort lysteligere er det ikke andre steder i landet. Turistene som tar Hurtigruten mellom Kirkenes og Bergen kan få utsikt til ikke mindre enn et 30-talls vindkraftverk, omtrent fem per døgn. Slik blir grønn politisk naivitet en boomerang mot den grønne visjonen om at turismen kan bli den nye oljen.
At vindkraften har fått liste seg inn i vår hverdag merkes også på måten medier og politikere omtaler den. Uten motforestillinger går de fleste i vindfolkets språkfelle og kaller industrielle inngrep i urørt natur noe så meningsløst som vindparker. Uavhengige journalister, politikere og andre må, som NVE, holde seg til at det heter vannkraftverk, gasskraftverk, kullkraftverk, kjernekraftverk og – vindkraftverk.
Slutten for sårbare økosystemer
Vindmøller utgjør ikke bare visuell forurensing og støyplager. Hvert anlegg krever kilometervis med nye brede anleggsveier og milevis med nye kabelgrøfter. I tillegg til trusselen mot fugler og etablerte dyrevandringer representerer disse anleggene også slutten for sårbare økosystemer.
Bare i Rogaland kan det bli 27 vindparker
Vindmøllene som ble et mareritt
Kan Norge redde Europa?
I jakten på mer ren elektrisk kraft er det unødvendig å gå over bekken etter vann.
Et av klodens reneste land
Reportasjene i Aftenbladet belyste vindkraftutbyggingene på en profesjonell journalistisk måte, men manglet etter min mening ett perspektiv: Hvor lite strøm vindkraftverkene bidrar med. Takket være vannkraften er Norge er et av klodens reneste land når det gjelder energiproduksjon og forbruk. Den årlige gjennomsnittlige produksjonen fra vann ligger på rundt 130.000 GWh (millioner kilowattimer).
Til sammenlikning produserer vindmøllene på Høg-Jæren 239 GWh årlig, altså rundt 0,18 prosent av den totale vannkraften. Det gigantiske vindkraftverket ved Tellenes i Sokndal yter rundt 550 GWh – 0,42 prosent av vannkraften som, i motsetning til vindkraften, gir oss strøm når vi trenger den. Siden de beste lokasjonene bygges ut først, vil nye vindkaftverk bli stadig større for å kompensere for dårligere forhold.
I jakten på mer ren elektrisk kraft er det unødvendig å gå over bekken etter vann. I Sauda ble gamle kraftverk for noen år siden erstattet av Sønnå L og H som fordoblet produksjonen til 1345 GWh. Økningen tilsvarer omtrent summen av Høg-Jæren og Tellenes.
Et annet eksempel på innfasing av ny miljøvennlig energi finner vi i Lysebotn hvor Lyse bygger nytt kraftverk til erstatning for det gamle og øker produksjonen med 180 GWh, omtrent ¾ av Høg-Jæren.
Siden mesteparten av arbeidet med oppgradering av vannkraftverk dreier seg om tunnelsystemene, skjer produksjonsøkningen så å si uten nye naturinngrep. Det er mye mer å ta av i hundrevis av vannkraftverk over hele landet, men nå må de vike for de subsidierte vindmøllene (grønne sertifikater).
Velferd til hele folket
Vannkraften bygde det moderne Norge. Den brakte lys, ren varme, industriarbeidsplasser og velferd til hele folket og ble selveste arvesølvet. Hjemfall og nasjonalt eierskap gjør at fortjenesten fortsatt drysser over kommuner, fylker og staten. Lokale eksempler er Ulla-Førre-utbyggingen som gir rundt 6000 GWh årlig og Sira-Kvina som gir nærmere 5000 GWh. Det tilsvarer anslagsvis 1100 vindmøller, mens Høg-Jæren og Tellenes har 82.
Import av vindmøller gir ingen industrielle ringvirkninger i Norge. På den bakgrunn blir det svært spesielt at Statoil må søke mot utenlandske farvann for å kommersialisere sin banebrytende flytende norske havvind-teknologi (Hywind). Delstatlige Statoil og helstatlige Statkraft investerer stort i bunnfaste britiske offshorekraftverk. Alt basert på kompetanse og teknologi utviklet på hjemmebane.
Feilslått politikk
Det britiske støtteregimet for ny fornybar energi tiltrekker seg altså norsk ekspertise og kapital, mens det norske favoriserer importerte løsninger og utenlandske investorer. Alle ser at dette er en feilslått politikk, både når det gjelder industri, miljø og klima. Spørsmålet er hvorfor ingen gjør noe med det.
